GJENOPPBYGGING AV MUREN

The_Rebuilding_of_the_Wall__GJENOPPBYGGING_AV_MUREN

GJENOPPBYGGING AV MUREN

 

Trumpet Ministries, Inc. Copyright Š 2007 Alle rettigheter reservert

 

Oversettelse til norsk:  Kari Klem

Alle skriftsteder er tatt fra ”Bibelen – Den Hellige Skrift” 988

  

De to siste kapitler i Ĺpenbaringsboken taler om en hellig by - en by som er omgitt av en mur som skiller Lammets hustru fra de frelste nasjoner.  I det meste av nĺtidens kristendom har denne mur falt sammen.  Dens porter er ”oppbrent med ild”.  I dag gjenoppbygger Gud ved Helligĺnden denne mur i hjerte og sinn hos dem som lever overgitt til Kristus.  Sĺ snart dette gjenoppbyggingsarbeid er fullfřrt, vil muren gi dem som tilhřrer det nye Jerusalem, tillatelse til ĺ tjene som voktere av byens hellighet, og vćre adgangsporter til Guds trone.

 

Innholdsfortegnelse

 

 

Forord

Gjenoppbygging av muren

Avhengighet av verden for hjelp

Avhengighet av verden for penger

Urenhet

Allianse med vantro

Forvandling til likhet med verden

Fellesskap med troende som lever i synd

 

 

Forord

 

Den tradisjonelle forstĺelse

 

Frelsens mĺl er vĺr evige bolig i himmelen.

 

Vi nĺr fram til dette mĺl ved ĺ bekjenne vĺr tro pĺ Jesus Kristus.

 

Guddommelig nĺde er en juridisk ettergivelse av straff; en fortlřpende, betingelseslřs tilgivelse av den troendes synder.  Vĺr jordiske livsfřrsel, om enn viktig, er ikke avgjřrende for vĺr frelse.

 

Hovedoppgaven for den kristne er ĺ huske pĺ at han er blitt frelst av nĺde, og ĺ bringe sĺ mange som mulig inn i denne tilstand som kvalifiserer for himmelen.

 

Skriftens forstĺelse

 

Forlřsningens program begynner mens vi er forenet med Satan, og ĺpenbarer Satans bilde i vĺre tanker, vĺre ord og vĺre handlinger.  Forlřsningens program er fullfřrt nĺr vi hviler i Gud ved Kristus, og ĺpenbarer Kristi bilde i vĺre tanker, ord og gjerninger.

 

Helligĺnden har gitt oss fire viktige typer pĺ forlřsningen: de syv skapelsesdager, Herrens fester, Israels pilgrimsvandring fra Egypt til Kana’an og de syv gjenstander i sammenkomstens telt (tabernakelet).

 

Hver av disse fire typer kan inndeles i syv frelsestrinn.  De hjelper oss til ĺ forstĺ vĺr framgang fra Satan til Gud.

 

Ett mĺl for frelsen er ĺ nĺ fram til den fřrste oppstandelse fra de dřde (Fil.3:11).  For ĺ nĺ fram til dette – noe som Paulus erklćrte ĺ vćre mĺlet for frelsen – inkluderer dřd til verden, til Satan, til kjřdets lyster, til hele den gamle natur, og ĺ kjenne kraften i Kristi oppstandelse og fellesskapet med Hans lidelser.  Vi sřker etter en fullkommen forening med Gud ved Kristus.

 

Vĺr frelse har mer ĺ gjřre med vĺrt fellesskap og forening med Kristus enn med ĺ bevege oss fra jorden til himmelen.  Vi hĺper pĺ oppstandelse for ĺ fortsette vĺre liv pĺ jorden.

 

Vi nĺr fram til mĺlet for den indre oppstandelse (som vil resultere i en virkelig oppstandelse ved Jesu Kristi tilsynekomst) ved ĺ motta personen Jesus Kristus.  Det er en meget mer intim og krevende opplevelse ĺ motta Jesu Kristi Person og forbli i Ham, enn bare ĺ bekjenne at Kristus er vĺr Herre og Frelser.  Det betyr virkelig ĺ komme til Kristus.

 

Guddommelig nĺde er Jesus Selv.  Nĺr vi virkelig kommer til Ham i tro, mottar Han oss.  Han overtar ansvaret for oss og begynner ĺ rense fra oss synd og opprřr.

 

Vi kan vćre meget onde nĺr Helligĺnden leder oss til Kristus.  Allikevel tilgir Jesus oss.  Deretter begynner Han ĺ arbeide pĺ oss ved ĺ skille oss fullstendig ut fra Satan og likedanne oss med Sin egen dřd og oppstandelse, og fřre oss inn i fullkommen forening med Seg Selv.

 

Arbeidet med ĺ bevege oss fra Satan til Gud begynner det řyeblikk vi mottar Kristus, fortsetter gjennom hele vĺrt jordiske liv, og vil bli fullendt nĺr Herren vender tilbake fra himmelen.

 

Hovedoppgaven til den kristne er ĺ samarbeide med Helligĺnden etterhvert som Han utfřrer arbeidet med ĺ fřre oss fra Satan til Kristus; ĺ hjelpe til med fullkommengjřringen av de andre lemmer pĺ Kristi legeme ettersom Helligĺnden leder og istandsetter oss; og ĺ bćre fram vitnesbyrdet om Kristus til hele skapningen.

 

Fřlgende problemer har oppstĺtt nĺr det gjelder den tradisjonelle forstĺelse av frelse.  Problemer som har forĺrsaket en umoden kristen menighet, som stĺr splittet og som framviser et forvirrende og lite overbevisende vitnesbyrd for menneskene:

 

-         Oppfattelsen av guddommelig nĺde som en fortlřpende og betingelseslřs tilgivelse, tar ikke tilstrekkelig hensyn til Skriften som lćrer oss at hvis vi ikke bćrer frukt, vil vi bli skĺret av fra Vintreet, fra Kristus (Joh.15:2; Hebr.6:8); de mange skriftsteder som gjřr det klart at Gud dřmmer de troendes synder (Gal.5:21; 1.Pet.4:17); eller nřdvendigheten av ĺ vandre med aktsomhet i Guds vilje som en betingelse for ĺ motta den fortlřpende renselse i Jesu blod (Rom.8:4; 1.Joh.1:7).

 

-         Den tradisjonelle oppfattelse som ikke legger pĺ langt nćr nok vekt pĺ forvandlingen av personligheten som den nye pakt skulle medfřre (Rom.8:29; 2.Kor.3:18; 5:17,18).

 

-         Den tradisjonelle oppfattelse som forutsetter at vĺr forvandling til rettferdig oppfřrsel skal finne sted i himmelen etterat vi dřr.  Det er ingen underbyggelse for dette i Skriften.

 

-         Ved ĺ begrense nĺde til en juridisk ettergivelse av straff gjřr dette den nye pakt til en pakt som hovedsakelig dreier seg om tilgivelse, mer enn forvandling til rettferdig atferd.  Selv om den nye pakt inkluderer syndenes forlatelse, slik den gamle pakt gjřr det, sĺ overgĺr den nye pakt den gamle ved at den fřrst og fremst er et guddommelig verk som forvandler vĺr personlighet (Hebr.8:10).

 

-         Oppfattelsen av nĺde som en amnesti (en fortlřpende, betingelseslřs tilgivelse av den troendes synder) har skapt en usynlig menighet.  Verden kan ikke se en tilregnet rettferdighet, og menigheten kan derfor ikke tjene som lys i verden.  De gode gjerninger medfřlger ikke (Matt.5:16).

 

-         Den tradisjonelle forstĺelse som henviser virkelig rettferdighet, fellesskap med Jesus, og evig liv til en annen tid (etterat vi dřr) og et annet sted (himmelen).  Denne markering av framtiden tjener til at den troende er opptatt med livet i denne verden, i stedet for ĺ vćre intenst opptatt med den daglige forvandling som finner sted nĺ.

 

-         Den tradisjonelle forstĺelse har gjort de troende lett mottakelige for det nittende ĺrhundredes ”ĺpenbaring” av bortrykkelse til himmelen av umodne, splittede, kristne trosbekjennere, og hvor Guds rike blir overgitt til dem som er av jřdisk ćtt.  Lćren om at de frelste jřder arver jorden mens de frelste hedninger arver det ĺndelige omrĺde er en parodi pĺ evangeliet om Guds rike som Jesus og Hans apostler forkynte.  Hele Skriften – bĺde Det Gamle som Det Nye Testamente (GT og NT) sier klart at oppstandelsen til evig liv og en arv i byen Jerusalem er mĺlet for alle som har del i Kristus, hva enten de er jřde eller hedning.

 

Vi behřver en reformasjon i kristen tankegang.

 

 

GJENOPPBYGGING AV MUREN

  

Og han fřrte meg i ĺnden bort pĺ et stort og hřyt fjell. Og han viste meg den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud.  Den hadde Guds herlighet.  Den strĺlte som den mest kostbare edelsten, som krystallklar jaspis.  Den hadde en stor og hřy mur med tolv porter.  Ved portene var det tolv engler.  Der var skrevet navnene pĺ Israels barns tolv stammer.  (Ĺpb.21:10-12)

 

Da Gud ga Jesus Kristus visjonen om den nye verden som Han skulle vise Sine tjenere, understreket Gud muren som skal omgi det nye Jerusalem.  Det nye Jerusalem er Guds rike, den fullkommengjorte og herliggjorte menighet, Lammets hustru, Kristi legeme, Guds tabernakel, det rike som formes i himmelen nĺ, og som vil innsettes pĺ den nye jord etterat 1000-ĺrs perioden er avsluttet.

 

Hvorfor understreker Gud muren?

 

Etter vĺr oppfattelse er murens funksjon ĺ skulle holde vekk fra Guds Nćrvćr alt som er urent, men ogsĺ ĺ skulle opprettholde atskillelsen mellom de utvalgte og verden, mellom menigheten og jordens frelste nasjoner.

 

Mennesker og engler vil alltid kunne vćre ulydige mot Gud. 

 

Om tiden etter Jesu tilbakekomst stĺr det skrevet:

 

For det folk og det rike som ikke vil tjene Deg, skal gĺ til grunne, og folkeslag skal bli lagt řde.  (Es.60:12)

 

Grunnen til at det ikke vil forekomme synd i framtiden er ikke at menneskene ikke er i stand til ĺ synde, men fordi de hellige, hvor en mur imot synd allerede er skapt, skal regjere.  Det nye Jerusalem er deres festning hvorfra de regjerer.  Det er en veldig engel som vokter hver port.  Intet – absolutt intet – som er urent, som er i opprřr mot Gud, vil bli tillatt adgang inn i den hellige by.

 

Hvis det hadde vćrt en slik mur omkring Edens have, eller hvis Kristus hadde vćrt formet i Adams og Evas personligheter, sĺ ville opprřret mot Guds vilje vćrt utenkelig.  Dette er grunnen til at muren understrekes sammen med dens tolv smykkede grunnstener.  Gud har besluttet ĺ utelukke muligheten av et nytt opprřr mot Hans bud.

 

Guds og Lammets trone er i byen og Deres nćrvćr er ikke skjult tilstede i noe tempel.  Gud den Allmektige og Lammet er tempelet i det nye Jerusalem.  Dette gjřr at hele byen i virkeligheten er Guds tabernakel.  Derfor ville hele den nye jord vćre Guds tabernakel hvis det ikke fantes en atskillelsesmur.

 

Det er meget viktig at alle kristne forstĺr at intet individ vil kunne bli tillatt ĺ bo i den hellige by pĺ grunnlag av tilregnet rettferdighet, dvs. at vedkommende kan fortsette ĺ leve i synd, men at Gud anser ham for skyldfri pĺ grunnlag av Kristi forsoningsdřd.  Forsoningen ved Jesu Kristi dřd gir oss tilgivelse for synd, men den er ingen adgangsbillett forbi engelen som vokter byens port. 

 

Ingen vil noensinne kunne tillates adgang til byen som ikke holder Guds bud.

 

Salige er de som tvetter sine kjortler, sĺ de mĺ fĺ rett til livet, og til ĺ gĺ gjennom portene inn i staden.  (Ĺpb.22:14)

 

Det finnes intet i Ĺpenbaringsbokens to siste kapitler om at syndere kan komme inn i det nye Jerusalem ved en trosbekjennelse pĺ Kristus.  Det er en ”hellig” by fordi alle innbyggerne er hellige hva angĺr personlighet og atferd.

 

Muren er skillet mellom det som er absolutt hellig og det som ikke er absolutt hellig.  Den er skillet mellom menigheten og verdens frelste nasjoner.  Da Gud kalte Abraham ut av Ur i Kaldea grunnla Han menigheten.  Menigheten bestĺr av Guds utvalgte – dvs. de personer som Gud, ut ifra Hans egen forutviten og vilje, har atskilt fra resten av menneskeheten.

 

Dette skille betyr pĺ ingen mĺte at resten av menneskeheten er fortapt.  Atskillelsen av nasjonen Israel betřd ikke at de andre nasjoner var fordřmt.  Nei, opprettelsen av en utvalgt rest blant jordens befolkning er med det formĺl ĺ frambringe prester og konger, dvs. mennesker som kan regjere nasjonene under Guds overherredřmme, og ogsĺ tjene som et brohode mellom Gud og Hans skapninger (1.Pet.2:9).

 

Utkallet av Abraham og hans ćtt betyr ikke at Abraham og hans ćtt er frelst og resten av menneskeheten er fortapt.  Men det betyr at resten av menneskeheten vil bli velsignet gjennom Abrahams ćtt (1.Mos.22:18; 26:4; 28:14).

 

Det nye Jerusalem er den ćtt, den fullkommengjorte menighet, Kristi legeme.  Det er de utvalgte som skal regjere over de frelste nasjoner i all evighet, og gjennom hvilke disse nasjoner skal bli velsignet av Gud (Ĺpb.21:24). 

 

Byen selv (som tilsynelatende er en virkelig by) ĺpenbarer gjennom dens oppbygging den styrke og skjřnnhet som er virket i de hellige gjennom de prřvelser og vanskeligheter de har gjennomgĺtt i dette nĺvćrende liv.

 

Jesus har valgt de hellige ut av denne verden.  De er ikke av denne verden.  De er blitt tatt ut av verden slik at de kan bli formet til menighet, til Guds rike, det nye Jerusalem.

 

Nĺr de utvalgte er blitt gjort til ett i Kristus i Gud, sĺ vil verdens nasjoner virkelig tro at Gud har sendt Jesus Kristus og har elsket menigheten, de utvalgte, slik Han elsker Kristus.

 

Muren som skiller menigheten fra verdens nasjoner vil alltid bestĺ.

 

I dag legger Gud grunnvolden til muren og bygger den.  Sĺ viktige er de tolv grunnstenene i byens mur at de kostelige stener som grunnstenene er prydet med, er navngitt (Ĺpb.21:19,20).

 

En bys forsvar er sĺ sterkt som dets mur.  Muren er sĺ sterk som dens grunnvold.  Derfor gjřres vi spesielt oppmerksom pĺ murens grunnvold som omgir den hellige by.

 

Gud har valgt den mřrkeste (ĺndelig talt) time i jordens historie for ĺ bygge Guds store mur og dens porter.

 

Det er fordi de mennesker hvis personlighet er symbolisert ved muren, mĺ ha fĺtt  en slik grad av rettferdighet og hellighet sĺ de kan stĺ imot hver tenkelig fristelse nĺr det gjelder ikke ĺ adlyde Gud.

 

Navnene pĺ Lammets tolv apostler er i murens grunnvold.  Fundamentet for Kristi menighet er blitt lagt, og Skriftene har vi.  Nĺ er tiden inne for byggingen av selve muren og dens porter pĺ det fundament som er lagt av apostlene.  Og mange som er de siste skal bli de fřrste i Guds rike.

 

Prřvelsene og fristelsene til dem som er i ferd med ĺ bli formet som forsvar av den hellige by er meget hĺrde.  De blir trukket og strukket i alle ender og kanter.  De mĺ utholde ydmykelser, forvirring, frustrasjoner, smerte og alskens vanskeligheter.  Gud mĺ vćre overbevist om at deres kjćrlighet og lydighet mot Kristus er ett hundre prosent.

 

Gud bringer nĺ forstĺelse til Kristi legeme om forskjellen mellom det ĺ komme inn i Guds rike, og den lřnn som skal bli de seirende til del.  Noen som řnsker ĺ fĺ det beste i denne nĺvćrende verden og samtidig vil nyte paradisets velsignelse, har besluttet seg for ĺ vćre tilfreds med denne fřrste frelsesfase.  Ĺ vćre med blant de seirende krever mer av dem enn de řnsker ĺ gi.  De har derfor besluttet seg til ĺ nyte denne nĺvćrende verden og glemme det med lřnnen i den neste.

 

Men vi har ikke dette valget.  Vi vil bli dřmt presis pĺ grunnlag av det som er blitt oss gitt.  Hvis Gud har kallet oss til ĺ vćre en del av muren, og har skjenket oss medfřlgende nĺde og innsikt, sĺ vil Han ikke tillate oss ĺ slĺ oss til ro med en lavere funksjon og plass i Sitt rike. 

 

Vi kan ikke beslutte oss for ”bare ĺ bli frelst”.  Vi kan ikke velge ĺ gĺ vĺr egen vei i den nĺvćrende verden for bare ĺ bli frelst (uten lřnn), med mindre vi er beredt til ĺ mĺtte bli dřmt som gjennom ild – og muligvis gĺ fortapt.

 

Brenner hans verk opp, da skal han miste lřnnen.  Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.  (1.Kor.3:15)

 

... hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter sĺ stor en frelse?  Denne frelse, som fřrst ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hřrt Ham.  (Hebr.2:3)

 

Men bćrer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nćr, og det ender med at den brennes.  (Hebr.6:8)

 

Gud lar Seg ikke spotte.  Mot de forvendte vil Han vćre vrang (Salme 18:26).  Gud kan ikke bli manipulert av Sitt eget Ord.

 

Guds kall og nĺdegaver er uomstřtelige.  Meget skal bli krevet av den som meget er blitt gitt.  Alvorlig straff pĺventer det individ som har kastet bort det som er blitt ham tildelt.  Han skal bli ”slĺtt med mange slag”.

 

I vĺr tid blir muren og portene til Guds rike bygget.  Atskillelsen fra verden som kreves av hver den som deltar i murens gjenoppbyggelse, selvfornektelsen, renselsen av all synd, innvielsen til Kristus, framstillingen av ens legeme som et levende offer – alt dette vil resultere i at de personer fjernes som har sluttet seg til de hellige, men som ikke er villige til ĺ fornekte seg selv, ta opp sitt kors og fřlge Jesus Kristus.

 

For ĺ fullfřre gjenoppbyggingen av muren, har Gud utgydt visdoms og ĺpenbarings Ĺnd.  Skriftene er i ferd med ĺ ĺpne seg.  Kallet til krigfřrelse er inspirerende og spennende.  Mange slutter seg til rekkene pĺ grunn av den herlighet som Ĺnden ĺpenbarer.  Den har vćrt sřt som honning i deres munn, men nĺ trenger svien inn i deres sjeler og de er i stedet blitt brakt ned i avgjřrelsens dal.

 

Noen beregner kostnadene, idet de er usikre pĺ i hvilken grad de er villige til ĺ fornekte seg selv og ĺ gi avkall pĺ deres liv.  Andre er fullt ut besluttet pĺ ĺ trenge videre fram med Gud.  De overgir til Kristus deres řnsker og hĺp, idet de strekker seg framover for ĺ bli med i den fřrste oppstandelse fra de dřde.

 

Presset skal řke i tiden som kommer, og klřften mellom dem som elsker Kristus totalt og dem som elsker Kristus med et delt hjerte, skal bli střrre.  Denne oppdeling mellom de to slags troende er helt nřdvendig for ĺ berede Herren vei.  Bare de som har sagt ja til ĺ gĺ gjennom dom og renselse vil vćre istand til ĺ kunne mřte Herren i luften nĺr Han kommer.

 

Kapitel 3 i Nehemias’ bok taler om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og porter.  Murene hadde brudt sammen og portene blitt oppbrent ved babylonernes besettelse av Jerusalem.  Gud hadde tillatt byen ĺ bli plyndret fordi israelittene hadde gjort opprřr imot Ham og ikke hřrt pĺ profeten Jeremias’ advarsler.

 

Slik er det ogsĺ i dag.  ”Murene” i Jesu Kristi menighet er brudt sammen og ”portene” er blitt oppbrent.  Dette er en symbolsk mĺte ĺ framstille den situasjon pĺ at menigheten har tillatt verden og dens synd ĺ trenge inn i dens liv.  Det later til at de troende har glemt at Samson mistet sin styrke da hans hĺr ble klippet av, da tegnet pĺ hans tilsidesettelse for Gud ble tatt fra ham av Dalila.  Samson utviste aldri en hellig atferd.  Men han mistet ikke sin styrke fřr tegnet pĺ hans tilsidesettelse for Gud var blitt fjernet.

 

Meget kristent arbeid utfřres i vĺre dager og troende fyller kirkene som bygges utover hele jorden.  Men Satan fĺr adgang inn i dem og řdelegger Guds arbeid.

 

Se bare pĺ ”lykke-teologien”, overbetoningen av ”nĺde”, overbetoningen av Guds kjćrlighet pĺ bekostning av Guds vrede, den ”positive” forkynnelse,  oppbyggingen av Guds rike fřr Jesu gjenkomst, bortrykkelse fřr trengselstiden, erstatningsteologien, osv.

 

De teologiske villfarelser florerer.

 

Tiden er inne for en reformasjon av kristen tankegang.

 

Guds evige formĺl er slett ikke begrenset til ĺ frelse mennesker fra řdeleggelse pĺ vredens dag.  Guds evige hensikt ville ikke bli fullfřrt hvis alle mennesker ble tilgitt for sine synder og deretter brakt inn i himmelen.  Da ville synd og opprřr finnes i himmelen.

 

Guds evige hensikt er ĺ frambringe rettferdighet og lovprisning her pĺ jorden.  Inntil Guds vilje blir gjennomfřrt pĺ jorden, har Guds rike ikke kommet.

 

Hvert individ som kommer til Kristus og mottar tilgivelse for sine synder, blir selv velsignet.  Gud ogsĺ blir velsignet fordi en sřnn har vendt hjem til faderhuset.

 

Men Guds hensikt blir ikke nĺdd fřr sřnnen begynner ĺ gjřre Guds vilje.  Hva hvis den fortapte sřnn vender hjem og fortsetter ĺ řde bort familiens eiendeler og formue i et lřst levnet?  Er dette faderens vilje?

 

Vi har mengder av mennesker i menighetene i dag som lever i verdens svinestier.  Det finnes ingen atskillelsesmur, ingen styrke til ĺ motstĺ verden og dens synd og opprřr.  Derfor er det lett for Satan ĺ komme inn i forsamlingene og řdelegge Guds arbeid.  Den frivole levemĺte, og alt som hřrer dertil, blir derfor brakt inn i Faderens hus.

 

Det er pĺ tide ĺ gjenoppbygge Jerusalems mur.

 

La oss nevne seks omrĺder hvor muren mellom menigheten og verden mĺ bli gjenoppbygget:

 

-         avhengighet av verden for hjelp

-         avhengighet av penger

-         urenhet

-         allianse med vantro

-         forvandling til ĺ ligne verden

-         fellesskap med troende som lever i synd

 

Avhengighet av verden for hjelp

 

Men Abram sa til kongen av Sodoma: Jeg lřfter min hĺnd til Herren, Den Hřyeste Gud, Han som eier himmel og jord: Ikke sĺ mye som en trĺd eller en skorem vil jeg ta av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik. (1.Mos.14:22,23)

 

Abram talte til en konge.  Hans uttalelse var fornćrmende – utfordrende!  Abram viste tydelig at han ikke řnsket noen som helst hjelp fra Bera, kongen i den onde by Sodoma.

 

Melkisedek, en mektigere konge, og evig prest for Gud, hadde forut velsignet Abram i ”den hřyeste Guds” navn.  Den Gud som Abram tjente er ”eier av himmel og jord”.  Derfor, og helt pĺ sin plass, ga Abram tiende til den střrre konge, rettferdighetens konge, og utviste sin totale forakt og uavhengighet overfor den annenrangs konge, den beseirede konge, ondskapens konge.

 

Denne verdens fyrste er annenrangs, den beseirede, ondskapens konge.  Vĺr konge er střrre og den seirende.  Og vi tjener Ham.  Vi mĺ utvise vĺr totale forakt og uavhengighet for ondskapens konge.

 

Satans mesterstykke i dag, spesielt i velferdslandene, er ĺ gi de kristne det inntrykk at verden er deres venn.  Det er forfatterens mening at Antikrist vil subsidiere den laodikeiske menighet inntil den kan skryte av sine rikdommer.

 

Det er pĺ tide ĺ gjenoppbygge muren mellom Jesu Kristi menighet og verden.

 

Vi trenger ikke verdens hjelp.  De har slett ingen del i byggingen av det evige Guds tabernakel, den hellige by, det nye Jerusalem.

 

Judas og Benjamins motstandere fikk nĺ hřre at de som var kommet hjem, var i ferd med ĺ bygge et tempel for Herren, Israels Gud. De kom da til Serubabel og til familiehodene og sa til dem: La oss fĺ vćre med dere og bygge!  For vi sřker deres Gud likesom dere selv, og vi har ofret til Ham helt fra assyrerkongen Asarhaddons dager, han som fřrte oss hit!  (Esra 4:1,2)

 

Dette mĺ ha vćrt litt av en fristelse for den fattige levning av jřder som hadde forlatt deres hjem og gĺrder i Babylon, og hadde kommet til Jerusalems ruiner for ĺ gjenoppbygge Solomons tempel.  Deres fiender var nĺ beredt til ĺ hjelpe dem i restaureringen!

 

Den dag skal komme nĺr jordens frelste nasjoner vil bringe deres rikdom til Guds utvalgte.  Men dette vil fřrst skje etter at Herren vender tilbake for ĺ sitte pĺ Davids trone.

 

Dine porter skal holdes ĺpne hele tiden, hverken dag eller natt skal de lukkes, sĺ folkenes gods mĺ bli fřrt inn til deg, og deres konger bli brakt med som fanger.  (Es.60:11)

 

Hvis dette skjedde i dag, ville vi trodd at vekkelsen fra Gud hadde kommet.  Verdens mennesker řnsker nĺ ĺ hjelpe oss med Herrens arbeid!  Vidunderlig!

 

Noen ganger skjer det imidlertid at Herren tillater at ufrelste hjelper oss pĺ én eller annen mĺte.  Men vi mĺ vćre ĺrvĺkne og i břnn om at det virkelig er Herren, og ikke fienden som řnsker ĺ řdelegge vĺr atskillelse fra verden.

 

Nĺr vi mister denne atskillelse fra verden, mister vi vĺr ĺndelige styrke.

 

Dette er det som utvilsomt vil skje i de siste dager.  Hvor mange menigheter ser noe galt i ĺ motta hjelp fra lokalsamfunnet!  Det er mulig at noen menigheter vil falle hjelpelřst over i fiendens makt nĺr verden řnsker ĺ slĺ seg sammen med oss.

 

Men jřdenes eldste hadde en atskillelsesmur i deres hjerter.  Deres svar var det samme som Abrams.  Det er det svar enhver sann profet vil gi.

 

Da svarte Serubabel og Josva og de andre familiehodene i Israel: Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vĺr Gud.  Men vi alene skal bygge huset for Herren, Israels Gud, slik som kong Kyros, kongen av Persia, har befalt oss. (Esra 4:3)

 

Gud hadde pĺvirket den uomskĺrne Kyros til ĺ bygge Hans tempel.  Hvis vi vil adlyde Herren og gjřre nřyaktig hva Han sier vi skal gjřre, sĺ vil Gud bevege de verdslige regjeringer og ĺpne dřrene som er nřdvendige for at Guds rike vil komme. 

 

Vi skal alltid vise respekt og adlyde landets lover, sĺ lenge de ikke er i konflikt med Guds Ord.

 

Vi bemerker ogsĺ at Nehemia ba om assistanse fra kong Artaxerxes (Neh.2:8).

 

Det hender at Herren leder oss til ĺ be om hjelp fra mennesker som ikke er kristne eller at Han sender oss hjelp fra en ikke-kristen.

 

Men dette er noe helt annet enn ĺ sřke hjelp  i verden for Guds rikes arbeid.  I tilfelle med Kyros og Artaxerxes var det Gud Selv som ledet med hensyn til hjelpen som ble gitt. 

 

Dette er noe annet enn at vi er avhengige av verden eller sřker bifall hos ufrelste for ĺ ”utfřre Herrens arbeid”. 

 

Esra og Nehemia samarbeidet med Herren, idet de gjorde Hans vilje.

 

Det řyeblikk vi vender oss til verden og dens mĺte for hjelp i Guds rikes arbeid, kommer vi ut av Hans vilje.

 

Gud bygger Sitt eget rike.  Kristus bygger Sin egen menighet.  Det er Gud som eier jorden og alle jordens nasjoner. Derfor kan Han bruke hvem og hva Han Selv velger for ĺ utfřre Sin vilje pĺ jorden.  Vi behřver ikke ĺ vende oss vekk fra Gud og sřke hjelp hos mennesker.

 

Vĺr Gud eier himmelen og jorden.   Satan eier hverken himmelen eller jorden.  De onde eier ikke jorden.  Det er Guds vilje at Hans folk er hode og ikke hale.

 

Det řyeblikk vi vender oss til verden og dens mĺte for ĺ fĺ hjelp med ĺ bygge Guds rike, forlater Herren oss.  Gud vil ikke hjelpe oss nĺr vi forsřker ĺ bygge Hans rike i vĺr egen styrke og visdom og ser til verden for vennskap og střtte.

 

Vi har Herren.  Han er alt vi behřver.

 

Sĺ sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjřd for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren.  (Jer.17:5)

 

Den guddommelige forbannelse hviler over det individ som finner sin trygghet i vennskap og střtte hos mennesker i stedet for hos Herren.

 

Avhengighet av penger

 

Én mĺte som menighetene er avhengig av verden pĺ for hjelp er ved ĺ stole pĺ penger i stedet for pĺ Guds Ĺnd.

 

Det er mange rřster i landet i dag som roper, og hvor de alle hevder ĺ vćre Guds rřst.  ”Send oss penger for vi bygger Guds rike.  Vi gjřr dette i Herrens navn.  Send oss penger slik at dette prosjekt kan ha framgang.  Vi lever i tro, sĺ send oss dine penger.”

 

Alle, frelste som ufrelste, vet at hvis man har nok penger kan man bygge bygninger, trykke břker, avertere, og gjřre andre ting som vil fĺ mennesker til ĺ handle pĺ den ene eller andre mĺte.  Det ser ut som om majoriteten av menighetenes ledere er overbevist om at penger er den maktfaktor som bygger Guds rike.

 

Et tidsskrift som er utgitt av en organisasjon som bistĺr i bygging av lokale kirker i mange land, brakte for nylig  en artikkel om at man bare kan utfřre Herrens arbeid i den grad man har penger.  En slik tankegang finnes ikke i Skriften.

 

Ĺ stole pĺ penger er ĺ stole pĺ mennesket.  Herrens forbannelse hviler over den mann eller kvinne som stoler pĺ penger.

 

Vĺr tids ”profeter” forteller oss at de kristne snart skal bli sĺ rike at de ufrelste av denne grunn vil kunne se at Gud er med dem.  Da vil de si: ”Helligĺnden har vi ikke, men sřlv og gull har vi og vi vil lĺne til deg med rente.”

 

Den dag da vi ikke kan utfřre Guds vilje uten at noen gir oss penger, den dag er Gud blitt likesĺ hjelpelřs som et menneske.  Mennesket er avhengig av penger for ĺ utfřre sin vilje.  Antikrists rike vil fungere ved hjelp av penger.  Er himmelens og jordens Skaper og Eier avhengig av penger for ĺ fullfřre Sin vilje?

 

Det er en vederstyggelighet at kristne arbeidere stadig tigger om penger.

 

Det er imidlertid ikke vĺrt řnske ĺ baktale dem som deltar i Herrens arbeid.  Det vi řnsker er ĺ gjenoppbygge atskillelsesmuren mellom verden og dens mĺte ĺ fungere pĺ og Guds rike.

 

Hvis vi řnsker ĺ delta i dette restaurereingsarbeid, mĺ vi fjerne fra vĺr tenkemĺte og handlinger den idé at vi har behov for menneskers hjelp eller penger for ĺ tjene Gud.  Det kan vćre at Gud fra tid til annen vil anvende mennesker, frelste som ufrelste, for ĺ assistere oss pĺ forskjellige mĺter.  Imidlertid er Gud Eier av himmelen og jorden.  Han vil med glede, og hurtig, betale for alle behov nĺr det behov oppstĺr hos et menneske som gjřr nřyaktig hva Gud har bedt ham om ĺ gjřre.

 

Men Gud vil ikke střtte det individ som, nĺr han ser et behov, gĺr i gang med ĺ mřte dette behov i Jesu navn uten fřrst ĺ finne ut hva Gud mener i situasjonen.

 

Det er relativt lett ĺ overtale troende til ĺ gjřre noe.  Det er ikke like lett ĺ fĺ dem til ĺ ven te pĺ Herren for ledelse.  Det er lett ĺ arbeide, men vanskelig ĺ be, selv om man skulle tro at det motsatte er tilfelle.

 

Sĺ meget kristent arbeid kommer fra menneskets naturlige, sjeliske tendens til ĺ konkurrere.  Hvorfor bekjemper organisasjoner som forkynner evangeliet eller arbeider humanitćrt, hverandre i retten nĺr det gjelder penger?

 

 Ĺrsaken til at menighetene ber om penger er at de er menneskeorientert i stedet for gudorientert nĺr de har behov for hjelp til ĺ bygge det som de tror er Guds rike.

 

Det er vĺr oppfattelse at Gud snart vil sende slik trengsel over jorden, sĺ alt kristent arbeid som ikke er av Ham, enten vil bli tvunget til ĺ opphřre eller mĺ inngĺ avtaler med verden.  Forvirringens tid er ved ĺ vćre slutt.  Den salvede lille rest vil vende seg bort fra ĺ mĺtte stole pĺ penger til ĺ lćre ĺ stole helt pĺ Herren i alle ting.

 

Urenhet

 

Nĺr vi sĺ har disse lřfter, mine kjćre, sĺ la oss rense oss fra all urenhet pĺ kjřd og ĺnd, og fullende vĺr helliggjřrelse i gudsfrykt!  (2.Kor.7:1)

 

Vĺr tids kristne lćrere tillegger ”nĺden” for stor vekt nĺr det gjelder den kristne forlřsning.  Det er av denne grunn at det er urenhet blant lederne og folket.  Utukt, hor, tyveri, hat og begjćr florerer i de kristne menigheter.  Fĺ ser ut til ĺ bry seg om det.  Fĺ ser ut til ĺ forstĺ at Gud ikke kan arbeide hvor det finnes ĺndelig urenhet.

 

Den kristne frelse frelser oss fřrst mens vi er i synden og siden fra synden.  Pĺ grunn av feilaktig undervisning er de kristne i dag av den oppfattelse at sĺ lenge vi er i verden er vi nřdt til ĺ synde.  Man tror at Herren snart vil fřre alle disse ikke-seirende over i paradiset hvor de vil sitte i deres boliger av gull.

 

Men sannheten er at Gud ikke vil akseptere noen synd hverken i himmelen eller pĺ jorden.  Synd begynte i himmelen.  Kristus kom for ĺ tilintetgjřre Satans gjerninger, for ĺ sette en stopper for synd.

 

Guds rike er ĺ gjřre Guds vilje pĺ jorden som den gjřres i himmelen.  Ett av de viktigste omrĺder i det kristne liv er ĺ drive ut synd fra vĺre personligheter.  Helligĺnden hjelper oss hver dag til ĺ seire over all urenhet i vĺre liv, og tilintetgjřre den og ĺ bygge en mur mellom oss og Satans ĺnd og gjerninger.  Dette er hva Guds Ĺnd alltid leder Guds sřnner og dřtre til ĺ gjřre (Rom.8:13,14).

 

Det finnes overhodet ingen synd i Guds by, i Guds rike.  Som Paulus gjentagne ganger sa er det umulig ĺ arve Guds rike hvis vi er begjćrlige, hvis vi praktiserer urenhet, hvis vi lyver, hvis vi utřver trolldom og hvis vi ikke kontrollerer vĺre lyster.  Dette framgĺr av hele den ny-testamentlige undervisning (Gal.5:19-21).

 

Inntil atskillelsesmuren er reist mellom all urenhet og de hellige, sĺ vil Gud ikke vćre tilstede i leiren.  Vi vil alltid tape vĺre kamper.  Guds hellige nćrvćr vil ikke merkes i vĺre samlinger.  Gud er en rettferdig Gud.  Septeret i Kristi rike er rettferdighets septer.  Den som vandrer i urenhet hverken ser Kristus eller kjenner Kristus.

 

Hva gavner alle vĺre religiřse anstrengelser hvis vi fĺr ĺ hřre pĺ Kristi dag: ”Vik bort fra Meg, dere som utřver urettferdighet”.

 

Hellighet er viktigere i Guds rikes arbeid enn hva man kan slutte ut fra tilstanden i de kristne menigheter.

 

Vi kan saktens lengte etter en veldig bevegelse av Gud i nasjonene.  Gud lengter etter en mektig bevegelse av hellighet blant de troende i Kristus, og vil ikke ta imot oss inntil vi avlegger vĺre synder.

 

Hver og én av oss mĺ lćre ĺ vandre kontinuerlig i en tilstand av bekjennelse og omvendelse fra vĺre synder.  Vi mĺ rope ut til Gud om ĺ ransake vĺre hjerter og ĺ rense oss fra all urenhet og fra hemmelig synd.  Vekkelse er umulig inntil bekjennelse og omvendelse fra vĺre synder blir en del av oss. 

 

Bekjennelse av synd, omvendelse og gjenopprettelse vil alltid vćre tilstede nĺr gjenoppbygging og gjenopprettelse finner sted:

 

Da sto presten Esra opp og sa til dem: Dere har vćrt trolřse og tatt fremmede kvinner til hustruer.  Dermed har dere řket Israels skyld.  Sĺ bekjenn det nĺ for Herren, fedrenes Gud, og gjřr Hans vilje!  Skill dere fra de andre folk her i landet og fra de fremmede kvinner!  (Esra 10:10,11)

 

Allianse med vantro

 

Kristne mennesker finner det ofte nřdvendig ĺ arbeide for og iblant ikke-troende.  Slik kontakt med verden er uunngĺelig pĺ det nĺvćrende tidspunkt, og Gud aksepterer det.

 

Men vi mĺ alltid ha for řye at de hellige ikke er av denne verden.  Vi er blitt kalt ut av verden for ĺ ĺpenbare i vĺre personligheter Guds natur og vćremĺte.  Det er derfor vi ikke mer enn hřyst nřdvendig skal inngĺ avtaler eller nćre tett fellesskap med ikke-troende.

 

Kristne skal ikke gifte seg med ikke-troende eller endog svake kristne, med mindre Herren leder helt umiskjennelig i den retning.  Jesu disipler skal kun gifte seg med en annen disippel.  Gjřr man det ikke, fřrer det bare med seg ĺrevis av forvirring og vanskeligheter.

 

Vi frelser ikke, befrir eller hjelper verdens mennesker ved ĺ bli del av dem.  Vi vil bare kunne hjelpe mennesker i verden ved ĺ holde oss atskilt og helliget Herren.  Jesus Kristus er vĺrt eksempel pĺ dette.

 

Jo mer atskilt og hellig menigheten er, dess klarere skinner Guds lys i verden.

 

Ingen troende kan frelse noen annen ved ĺ elske ham, gifte seg med ham, vćre sammen med ham, vćre som ham eller vćre venn med ham.  Bare Helligĺnden kan ĺpenbare Kristus for et menneske.

 

Gud kan lede oss til ĺ be for, tjene og i en viss grad vćre sammen med en ikke-troende.  Men det er Helligĺnden, og ikke vĺre humanitćre anstrengelser, som gjřr Guds gjerninger.  Den best mulige mĺte som vi kan tjene samfunnet pĺ er ĺ vćre atskilt og helliget Gud.  Da kan Gud arbeide gjennom og med oss som Han řnsker.

 

Ikke-troende skal ikke delta i de helliges forsamlinger.  Hvis de kommer for undervisning, eller fordi de har en hunger etter Gud, sĺ er dette en verdifull innsats fra deres side.  Men de helliges forsamling mĺ aldri vćre beregnet pĺ ĺ virke tiltrekkende pĺ ikke-troende.  Ved ĺ skulle virke akseptabel og tilgjengelig, undertrykkes Helligĺndens virke i en forsamling.

 

Vi skal bruke fornuften, slik Paulus lćrer oss (1.Kor.14:23), men vi skal ikke begrense varigheten eller intensiteten i vĺr tilbedelse, redusere kravene til disippelskap, hindre eller undertrykke Helligĺnden i ĺ komme til uttrykk, for ikke ĺ virke anstřtelig eller forvirrende pĺ de ikke-troende.

 

Hvis en ikke-troende eller en nybegynner i troen kommer inn, la vedkommende břye seg innfor Gud i ćrefrykt.  Evangelisering og undervisning av de nyfrelste břr finne sted utenfor de helliges forsamlinger.  Det at lemmene pĺ Kristi legeme kommer sammen er med den hensikt ĺ tjene Gud i hellig tilbedelse og for ĺ bygge opp de troende til Kristi fylde.

 

Personlig mener vi at én av hovedĺrsakene til den forlengede umodenhet og verdslighet hos de kristne troende er fordi deres samlinger er rettet mot de ufrelstes behov i hĺp om ĺ řke antallet av menighetsmedlemmer.  Og dog er det umulig ĺ tekkes Gud og ĺ fullfřre Hans vilje inntil de hellige nĺr Kristi fylde.

 

Vi mener ogsĺ at ettersom de hellige blir modnet, vil evangeliseringsarbeidet řke sterkt.  Men en slik forřkelse vil skje ved Herren og pĺ Hans egen mĺte, og arbeidet med ĺ modne Kristi legeme vil ikke ta skade av den grunn.

 

Det er pĺ tide for oss kristne ĺ innse at vi ikke er av denne verden, og at nĺr vi begynner ĺ leve hellige og atskilte liv vil verden hate oss.  Vi er det eneste sanne lys i verden.  Uten oss gĺr verden til grunne.  Vi mĺ alltid gjřre vĺrt ytterste for ĺ fřre mennesker til Kristus for deres frelse og redning.

 

Men vi mĺ aldri vćre unřdvendig meget sammen med ikke-troende uansett hvor ”gode” de mĺtte synes ĺ vćre.  Dette vil til sist fřre med seg megen smerte.

 

Gud er med kristne pĺ en sćrlig mĺte fordi Han har kalt oss ut av verden.  Vi er ikke bedre enn andre mennekser.  Tvertimot er de kristnes oppfřrsel ofte selvsentrert og uklok.

 

Vi mĺ forstĺ at vi er satt tilside av Herren for Hans egne unike hensikter.  Derfor skal vi ikke vćre forbundet med dem som ikke har denne kallelse.  Hvis vi gjřr det, vil Gud ikke akseptere oss.

 

Gĺ derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rřr ikke noe urent!  Da vil Jeg ta imot dere.  (2.Kor.6:17)

 

Hvis vi řnsker ĺ mottas av Herren, da mĺ vi tre ut fra de ikke-troendes kretser og begynne ĺ sřke Guds bifall.

 

Nehemia viser oss hvorledes vi skal omgĺs verdslige forbindelser:

 

Én av sřnnene til Jojada, ypperstepresten Eljasibs sřnn, var svigersřnn av horonitten Sanballat, derfor drev jeg ham bort fra meg.  (Neh.13:28)

 

La oss ”drive bort fra oss” alle som ikke av Gud.  Det er helt og holdent umulig for oss ĺ ha sant fellesskap med noen som ikke er fřdt pĺ ny og som er salvet av Helligĺnden.  David mĺ alltid vćre atskilt fra Jonatan.

 

Det er  pĺ tide for oss ĺ bygge en mur mellom oss og avhengighet av verden for hjelp.  Det er pĺ tide for oss ĺ bygge en mur mellom oss og avhengighet av penger for Guds rikes arbeid.  Det er pĺ tide for oss ĺ bygge en mur mellom oss og synd.  Det er pĺ tide for oss ĺ bygge en mur mellom oss og vantro.  Vi mĺ lćre ĺ skjelne nĺr vi skal vćre blant vantro eller verdslige troende, og nĺr vi ikke skal vćre blant dem, eller be om hjelp og střtte hos dem.

 

Forvandling til likhet med verden

 

Jeg formaner dere altsĺ, brřdre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag.  Dette er deres ĺndelige gudstjeneste.  Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, sĺ dere kan dřmme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.  (Rom.12:1,2)

 

Menigheten mĺ ikke ligne verden – hverken i handlinger, ord eller i utseende.  Verdens og vĺr standard er fullstendig forskjellig pĺ mange omrĺder.  Mange ting som er hřyt ansett blant verdens mennesker er avskyelig i Guds řyne.

 

Vĺr oppfřrsel mĺ vćre uklanderlig.  Vĺr moralske oppfřrsel skal vćre ren, rettskaffen, medfřlende, fri fra begjćr.  Vĺre ord skal vćre sobre, konstruktive og kjćrlige.  Selv vĺre tanker skal vćre helliget for Herren.  Vĺrt třy skal vćre beskjedent og passende.

 

En kristen skulle handle som en kristen, tale som en kristen og se ut som en kristen.

 

Jesus Kristus er vĺrt Mřnster i ett og alt.

 

Verden har en modell, et billede ved hvilket det bedřmmer handlinger, tale og utseende.  Dette bilde er forskjellig fra land til land, og fra en historisk epoke til en annen.

 

Gud har Sin modell, Sitt bilde ved hvilket Han bedřmmer handlinger, tale og utseende.  Dette bilde er Jesus Kristus.  Bortsett fra mindre detaljer i skikk og bruk, er dette bilde det samme fra land til land og fra tidsepoke til tidsepoke.

 

Vi tilhřrer ikke verden, og vi skal ikke bćre preg av verden.  Vi er av Gud.  Vi skal bćre preg av Gud i alt hva vi er og gjřr.  Vi er medlemmer av Guds familie.

 

I sine epistler ga Paulus oss flere lister med beskrivelse av hvorledes vi skal oppfřre oss og framtre blant verdens mennesker.  Disse har ikke forandret seg til dags dato.

 

Vi blir forvandlet til Kristi likhet ved fornyelsen av vĺre sinn (Rom.12:2).  Dette er den nye pakt.  Vĺre sinn blir fornyet nĺr vi tar tid hver dag hvor vi ber, mediterer i Skriften og bier pĺ Herren.  Det er ogsĺ viktig ĺ mřte regelmessig opp med levende kristne for at forvandlingen kan skje.

 

Vĺr tid er kjennetegnet av mye kommunikasjon.  Det finnes mange kanaler som pĺvirker vĺre sinn.  Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vćrt et slikt tilbud i břker, blader, aviser, radioprogrammer, TV-programmer, filmer, satellitt-kommunikasjon, komputere, kassetter osv. som er tilgjengelig som i dag.  Og dette er bare begynnelsen i utviklingen av elektroniske hjelpemidler.  Hele denne strřm av informasjon og eksempler som vĺre sinn blir fyllt opp av, former oss til det bilde som velges av dem som utgir informasjonen.

 

Det er naivt ĺ tro at den syndflod fra TV med vold, lyst og begjćr, okkult praksis og grĺdighet ikke har noen virkning pĺ de mennesker som utsettes for alt dette – sćrlig barna.  Det er tĺpelig ĺ tro at barn ikke formes gjennom alle disse medier.

 

Herren befalte israelittene ĺ tenke pĺ Hans Ord bestandig.  De skulle tale om det, undervise barna i det, skrive det pĺ veggene i deres hjem og meditere over det dag og natt.

 

Hvis vi řnsker ĺ bli forvandlet ved fornyelsen av vĺre sinn, da mĺ vi la Guds Ord fĺ tilgang til vĺre sinn. 

 

Vi mĺ til stadighet tenke over de ĺndelige sannheter.  Alt det vi og vĺre barn leser, iakttar og hřrer pĺ mĺ bli testet nřye gjennom vĺr bedřmmelse av riktig og galt.

 

Prinsippet om forvandling ved fornyelsen av sinnet har i hřy grad ĺ gjřre med unge menneskers utdannelse.  Det er skolens oppgave ĺ forme elevenes handlinger, ord, tenke- og vćremĺte.  Bĺde Gud og Satan er interessert i utdannelsen av unge mennesker.  Det er skolens oppgave ĺ forme tenkemĺten, handlemĺten, og pĺvirke elevenes framtoning i det hele tatt.

 

Pedagogene anvender megen tid pĺ ĺ teoretisere.  Men sannheten er meget enklere enn alle disse teorier.  Lćreren har en idé, et begrep, om hva som er godt og riktig, og hva som er dĺrlig og galt.  Han eller hun anvender sĺ dette bilde pĺ elevene, slik at de vil tilpasses  til dette bilde i deres atferd og utseende.  Resten av undervisningssektoren rettferdiggjřr sĺ dette. 

 

Nĺr dette er tilfelle er det av aller střrste betydning at det bilde som lćreren gĺr god for er identisk med det bilde som er řnsket av elevens foresatte eller av den eldre elev selv.  Hvis dette ikke er tilfelle, sĺ leder undervisningsprogrammet vekk fra denne bestemte mĺlsetning.

 

Menigheten og sřndagsskolen kan i mange tilfelle ikke oppveie det impakte inntrykk som skolens lćrere og mediene ellers fyller elevenes sinn med.

 

Det er sterkt ĺ řnske, og av ytterste viktighet, at menigheten, skolen og foreldrene stĺr pĺ Ordets grunn.  Selv om dette skulle vćre tilfelle, er alle filmer og TV-programmer skadelige for de unge, idet de řdelegger noe av formingen av Kristi bilde i dem.

 

Det er ingen tvil om at TV og de forskjellige filmer arbeider direkte imot formingen av Kristi bilde.  Seksuell perversjon og pornografi řker stadig.  Noen innviete hellige finner det nřdvendig ĺ fjerne TV fra deres hjem.  Litt etter litt utvisker Satan Jesu Kristi bilde som standard.  Gud vil gjřre oss ansvarlige for den mĺten vi oppdrar vĺre barn pĺ.

 

Etterhvert som den hellige beveger seg fremad i sin sřken  etter Kristus, vil hans tenkemĺte, tale, oppfřrsel, utseende og omgivelser, komme under ransakelse av Herren.

 

Vi vil ikke vćre i stand til ĺ vinne en virkelig seier, fřr vi tar fatt pĺ oppgaven med total overgivelse og hengivelse.  Intet mĺ igangsettes uten ĺ vćre sikker pĺ om det har Kristi samtykke.  Vi behřver ikke ĺ anstrenge oss for ĺ komme inn i en slik nćrhet med Herren, men vi mĺ be om det, forvente det og gi oss helt til det.

 

Alt verdslig mĺ forsvinne ettersom Herren istandsetter og leder oss.  Vi er ikke av denne verden.  Vi skal bli forvandlet til Jesu Kristi eget bilde.  Hvis vi én gang i framtiden blir nřdt til ĺ flykte til én eller annen form for ”katakombe”, sĺ mĺ dette skje.  I alle fall mĺ vi ikke tilpasse oss denne verden, dens mĺte, dens holdninger, dens rĺtne talemĺte, dens begjćrlighet, dens ondskap, dens manér.

 

La oss bygge en mur mot verdens bilde.

 

Fellesskap med troende som lever i synd

 

Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller rřver.  Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med.  Hva har vel jeg med ĺ dřmme dem som er utenfor?  Er det ikke dem som er innenfor, dere dřmmer?  Men dem som er utenfor, skal Gud dřmme.  Střt da den onde ut fra dere!  (1.Kor.5:11-13)

 

Her er et problem.  De kristne menigheter i dag er fyllt med mange som er utro (ledere, eldste, folket), som er begjćrlige, som tilber penger og materielle ting.  Noen fřrer rĺtten tale, er drankere, frĺtsere og svindlere.  Det forekommer mye svindel med penger nĺr det gjelder en del framstĺende ledere.  De uerfarne og de eldre mĺ vokte deres penger meget nřye, idet evangelister og forstandere vil rane dem hvis de ikke er oppmerksomme.

 

Det finnes mange forstandere og evangelister som er ćrlige og som har integritet. Men etter ĺ ha hřrt pĺ vitnesbyrdene til dem som er blitt ranet, forstĺr vi at det er mange av det annet slag som berettiger vĺr advarsel.

 

Vĺr tid er som Esras’ tid.  Det er megen synd i menighetene, og standarden er sĺ lav, sĺ det synes ĺ vćre praktisk umulig ĺ rydde opp i alt rotet.  Situasjonen er vćrre enn pĺ Esras’ tid fordi det ikke finnes noen person som de hellige kan stole pĺ nĺr det gjelder ĺ gi en slik bedřmmelse.

 

Da alt dette var fullfřrt, kom hřvdingene til meg og sa: Hverken Israels folk eller prestene eller levittene har skilt seg fra folkene rundt om i landene, og de motbydelige skikkene deres – fra kana’aneerne, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.  De har tatt hustruer for seg og sine sřnner blant deres dřtre, sĺ den hellige ćtt har blandet seg med folkene i landene.  Og hřvdingene og forstanderne har vćrt de fřrste til ĺ gjřre seg skyldig i denne utroskap.  (Esra 9:1,2)

 

Da Esra hřrte dette sřnderrev han sine klćr, rev hĺr av hodet og skjegget og satt i stum sorg.

 

Men hva gjřr vi?

 

Pĺ Esras’ tid skilte de seg fra deres fremmede kvinner.

 

Hva gjřr vi i dag nĺr det gjelder mengden av troende som bedriver utukt, hor, er begjćrlige, avgudsdyrkere av ting og mennesker, fřrer rĺtten tale, er drikkfeldige, frĺtsere, svindlere?

 

Hvorledes skal vi reise en atskillelsesmur som vil utskille fra menighetene de som ikke vil holde Guds bud?

 

Takket vćre nĺtidens falske lćre, forventer disse syndere ĺ bli ”bortrykket” hvert řyeblikk det skal vćre slik at Antikrist ikke kan skade dem.  I mellomtiden har Antikrist dem i sin hule hĺnd.  Hans merke er i deres sinn og hender.

 

Det beste vi antakelig kan gjřre er ĺ forkynne og leve ut sannheten.  Vi mĺ ikke under noen omstendighet jage vekk fra vĺr midte de stakkarer som ikke er i stand til ĺ fĺ seier over en bestemt synd eller plage.  Vi mĺ vćre meget overbćrende med de svake.

 

Det er ikke de svake som skal utskilles fra oss.  Det er de som er stolte og oppsetsige.  Det er de som av deres egen vilje velger hor, er begjćrlige, grove, lřgnere, renkesmeder.  De som er fylt av hat og bitterhet.  De tar ikke imot irettesettelse.  De er deres egen lov.  De vandrer ikke i ydmykhet og i syndsbekjennelse innfor Herren.  De har valgt ĺ fřlge Bileams, Jesabels, Koras og Kains vei.  De kristne menigheter inneholder mange av denne type.

 

Hva kan lokalmenigheten gjřre?  Vi kan selv vende oss bort fra alt ondt og nekte ĺ ha fellesskap med dem som ikke er oppriktige i deres kristne vandring.  Noen ganger fřler sanne troende at de skal opprettholde fellesskap med dem som forsřker ĺ bringe forstyrrelse i forsamlingen, idet de tror at de pĺ den mĺte viser Kristi kjćrlighet.  Men ondskap er smittsomt.  Resultatet  kunne vćre at den velmenende troende selv blir forfřrt og mister livets krone.

 

Men jeg formaner dere, brřdre.  Hold řye med dem som volder splittelse og anstřt imot den lćre som dere har lćrt.  Vend dere fra dem!  For disse tjener ikke vĺr Herre Jesus Kristus, men sin egen buk.  Og ved sine fagre og smigrende ord dĺrer de hjertene til de godtroende.  (Rom.16:17,18)

 

”Vend dere fra dem”!

 

Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller rřver.  Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med.  Hva har vel jeg med ĺ dřmme dem som er utenfor?  Er det ikke dem som er innenfor, dere dřmmer?  (1.Kor.5:11,12)

 

”Ikke ĺ ha samkvem”!

 

Hvis vi velger ĺ be, ĺ vende oss bort fra vĺre onde veier og mĺter, og ydmykt sřke Herrens ĺsyn og velger ĺ vente pĺ Hans vilje i alle ting, vil Gud hjelpe oss med ĺ rense bort fra vĺr personlighet alt som ikke behager Ham.

 

Det er sikkert at vĺr stolthet og vĺre synder er et hinder for floder av vekkelsesherlighet som vi řnsker sĺ inderlig.  Det er det vi behřver hvis Kristi legeme skal nĺ fram til Kristi fylde, og hvis Kristi evangelium skal bli forkynt til hele jorden i vĺr generasjon.

 

Tiden er inne for Gud til ĺ sende oss sanne profeter.  Enkelte ganger hadde Israel bare én sann profet, og han mĺtte stĺ opp mot hele nasjonen.  Han alene bar hele ansvaret med ĺ kunngjřre for folket Guds tale til dem om ĺ vende om fra deres onde veier.

 

Herrens profeter (Jesaia, Jeremia, Esekiel etc.) ropte som regel ikke ut angĺende nasjonenes synd, men om Israels synd.  Slike tjenere trenges i dag.

 

Derfor sier Herren: Hvis du vender om, sĺ vil Jeg la deg komme tilbake og stĺ for Mitt ĺsyn.  Hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du vćre som Min munn.  De skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem.  (Jer.15:19)

 

Det er pĺ tide i dag ĺ vende tilbake til Herren.  Pinsemenighetene var opprinnelig et sant mřnster i břnn og hellighet.   Nĺ er mange av pinsekirkene og de karismatiske menigheter et karneval.  Undervisningen er ikke skriftmessig, er menneskesentrert og ment ĺ appellere til tilhřrernes řnsker.  Vi lever i en tid med lunkenhet, apati, ĺndelig kulde og dřd.

 

Menighetene i dag blir undervist om at de hellige skal vćre rike, lykkelige og alltid ha det godt.  Ćrefrykten for Gud er ikke tilstede.  Selvforherligelse er motivet.  Mennesker tilbes, og de tilber seg selv.  Ĺnden er egosentrisk, arrogant og overfladisk.  Gud er ikke i det.  Kristus er ikke i det.  Helligĺnden er ikke i det.

 

Pinsekirkenes medlemmer er ved ĺ bli den falske profet og vil střtte Antikrists regjering.

 

Gud ber oss om ĺ avlegge forfřrelsens ĺnd, og alt som har med sensasjon, det impulsive og morsomme ĺ gjřre.  Vĺre menigheter har ikke blitt disiplinert ved fengsling og lidelse.  Gud vil befri oss fra forfřrelse hvis vi ber Ham om det.

 

Nĺ er tiden inne til ĺ vende om til Jesu enkelhet, til hellighet, til břnn, til ĺndens stillhet og ydmykhet.   Selv om vi skryter av vĺr ĺndelige formĺen, skal vi slett ikke gjřre noe ”for Gud”.  Vi er fullstendig hjelpelřse med mindre Gud i Hans barmhjertighet beslutter ĺ tilgi vĺr arroganse og anvende oss til ĺ bygge Hans rike.

 

Hvis vi bekjenner vĺre synder og vĺr stolthet innfor Herren, og vender oss til Ham i dyp ydmykhet, vil vi igjen kunne stĺ for Hans ĺsyn.  Vi vil tilbede Ham og utfřre Hans fullkomne vilje, og ignorere de forventninger fra dem som er blitt slaver i vĺr tids selvforherligelse.  De som mĺler suksess ved střrrelsen pĺ bygninger og antall menighetsmedlemmer, og som har forvandlet kristendom til et kommersielt foretakende.

 

Vi mĺ skille det edle fra det uedle.  Det har vćrt liten bedřmmelse blant oss.  De troende er uvitende nĺr det gjelder ĺ skjelne mellom ĺndelig renhet og urenhet, og hvor de antar at fordi vi er ”under nĺde” vil ikke vĺre synder hindre oss fra ĺ komme inn i Guds rike.  Vi er ikke oppřvd til ĺ skjelne mellom godt og dĺrlig eller ĺ velge det gode og avvise det onde.

 

Tiden er inne til at Gud dřper oss med Sin guddommelige ild. Tiden er inne til at Gud viser oss hva Han aksepterer og hva Han ikke aksepterer.  Mange kristne er svake og dřr fřr tiden, fordi de vandrer i urettferdighet.  Kristi legeme og blod bringer dřd, og ikke liv til dem.

 

De ny-testamentlige skrifter er helt klare nĺr det gjelder hva Gud aksepterer og hva Han ikke aksepterer.  Paulus, sĺvel som de andre forfattere, har gitt oss flere lister over kjřdets gjerninger, med advdarsel om at de som praktiserer slike ting ikke vil arve Guds rike (Ef.5:5).

 

Men menighetene fortsetter i sitt spor, og ignorerer fullstendig de fleste av alle budene i NT.  Fra plattformen og kirkebenkene hřrer vi den eldgamle lřgn: ”Dere skal visselig ikke dř.”

 

Med mindre vi straks renser oss fra kjřdets og ĺndens urenhet og vender oss som kristne fra synd og fra ”troende” som er fulle av lyst, begjćr og drukkenskap, vil Gud sende ild for ĺ dřmme oss, slik at Hans menighet kan bli ren og hellig og vćre Ham til behag.

 

Det finnes en mengde religiřse rřster som taler til oss i dag.  Men den person som velger det edle fra det uedle, vil tale som Guds rene Ord.

 

Det řyeblikk vi beslutter ĺ sřke Herren for alvor, mĺ vi aldri vende oss til dem som tar del i det religiřse underholdnings-scenario.   De kan gjřre narr av oss og ellers prřve ĺ řve press pĺ oss for at vi skal ta del i deres synd og dumhet.  Men vi mĺ aldri under noen omstendigheter frykte for hva de mener om oss, eller vende oss til deres kjřdelige atferdsmřnster.  Det kan vćre at de vil vende om og fřlge oss.  Men vi mĺ aldri vende om til det religiřse Babylons praksis (menneske-ledet kristendom).

 

Jeg vil gjřre deg til en fast koppermur mot dette folket.  De skal stride mot deg, men ikke fĺ overhĺnd over deg.  For jeg er med deg og vil frelse deg og redde deg, sier Herren.  Jeg vil redde deg av de ondes hĺnd, og Jeg vil lřse deg ut av voldsmenns grep.  (Jer.15:20,21)

 

Det er vanskelig ĺ forstĺ hvordan Gud kan referere til Sin egen utvalgte nasjon som ”ond” og ”voldelig”.  Men Satan slĺss med sćrlig ildhu nĺr han bruker religiřse mennesker til ĺ forfřlge de sanne hellige.

 

Nĺr en troende holder opp med ĺ synde, blir han et bytte for andre troende.  Deres religiřse stolthet reiser seg, og stĺr klar til ĺ myrde.  Det forklarer hvorfor noen kristne i dag reiser seg imot tungetale.

 

Alminnelige mennesker lyttet med glede til Jesus.  Israels skriftlćrde hylte etter Hans blod.

 

I dag finnes megen religiřs likegyldighet i de rike nasjoner.  Mennesker er forholdsvis tolerante nĺr det gjelder naboens tro.

 

Men tre ting lurer nĺ i horisonten: (1) den lille rest av sanne troende vil begynne ĺ praktisere og undervise om Herrens rettferdige og hellige veier; (2) verdslige ”kristne” og mennesker i sin alminnelighet vil fřle seg truet ved denne oppblomstring av rettferdighet; og (3) forskjellige katastrofer vil sette en stopper for det komfortable, velernćrte liv hos dem som lever i de rike nasjoner.

 

Disse tre ting, som vil komme til ĺ skje delvis pĺ grunn av de helliges břnner (Ĺpb.8:5; 11:6; Jak.5:17), vil resultere i intens religiřs forfřlgelse, slik vi forstĺr situasjonen.  Pĺ det tidspunkt vil de sanne kristne bli skilt ut fra mengden av mennesker som bekjenner seg som troende, men hvis oppriktighet inntil da har vćrt uprřvet.

 

De falske troende, de som sier de er ”jřder”, men som i virkeligheten hřrer til Satans synagoge, vil kjempe mot den sanne lille rest.  Men alle som er grunnfestet i Jesus Kristus vil vćre uovervinnelige.  I virkeligheten vil den tid komme da de falske troende skal tilbe Gud ved fřttene til Kristi sanne hellige.  Disse kan ikke kastes omkull, fordi de er evig og uatskillelig delaktiggjort i Jesu Kristi oppstandelse.

 

Gud gjřr den sanne hellige til en forsterket bronsemur.  Bronse taler om det som kan overleve den guddommelige domsild.  Hvis vi er villige til ĺ gĺ ut fra dem som ikke har integritet, de som ikke er helt oppriktige i deres vandring med Kristus, da vil Herren gjřre oss til en forsterket bronsemur.  Vi vil vćre et skille mellom det hellige og det som ikke er hellig, mellom det som er akseptabelt og det som ikke er akseptabelt for Herren.

 

Sĺ snart denne bronsemur er etablert, vil enhver troende bli fřrt ned i avgjřrelsens dal. Han mĺ beslutte om han řnsker ĺ vandre pĺ Herrens rettferdige veier eller om han vil fřlge de komfortable, tilsynelatende trygge, lite krevende og populćre veier i det religiřse Babylon.

 

Det er tid for dem som er ulykkelige over nĺtidens elendige ĺndelige tilstand i de kristne menigheter, til ĺ gjenoppbygge muren omkring Guds hellige by.

 

Vi mĺ holde opp med ĺ vćre avhengig av verden og av penger til hjelp for ĺ bygge Guds rike.

 

Vi mĺ bekjenne og vende om fra all vĺr synd og selvopptatthet.

 

Vi mĺ aldri inngĺ i allianse med en vantro med mindre det er nřdvendig av én eller annen grunn, og vi har Guds fred angĺende dette.

 

Vi mĺ vende oss bort fra ĺ stole pĺ budskapet fra mediene, og i stedet meditere dag og natt i Guds Ord, og bli forvandlet til Jesu Kristi bilde.

 

Vi mĺ skille oss ut fra troende som vandrer i synd og som ikke sřker Herren med iver for ĺ bli befridd fra deres synd.

 

Hvis vi řnsker ĺ bygge en atskillelsesmur mellom menigheten og verden, vil Jesus Kristus komme til oss og velsigne oss.  Vi vil stĺ framfor Ham.  Vi vil bli Hans stemme i landet.  Guds lys vil skinne med klarhet over verden, og vi vil bli den lovete velsignelse til jordens nasjoner (1.Mos.22:18; 28:14).

 

Nehemias’ bok inneholder noen prinsipper som hjelper oss i arbeidet med ĺ gjenoppbygge muren av rettferdighet og hellighet – den mur som en dag skal stĺ mellom det nye Jerusalem og jordens frelste nasjoner.

 

Sĺ jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager (Neh.2:11)

 

Skriftens typologi gjřr det klart at Gud vil bygge og fullkommengjřre Sitt rike pĺ ”tre dager”.

 

Det Hellige i tabernaket var pĺ to tusen kubikk, mens Det Aller Helligste var pĺ ett tusen kubikk.  Disse tall symboliserer menighetens tidsalder (Det Hellige) pĺ to tusen ĺr, og Guds rikes tidsalder pĺ ett tusen ĺr (Det Aller Helligste).  3000 ĺr tilsvarer tre dager.

 

Jesus sa: ”Se, Jeg driver ut onde ĺnder og fullfřrer helbredelser i dag og imorgen, og pĺ den tredje dag er Jeg ved enden” (Luk.13:32).

 

Den ”tredje dag” er milleniet, tusenĺrsriket, Guds rikes ĺndelige fullbyrdelse av Forsoningsdagen.  I denne tidsepoke vil det nye Jerusalem bli fullkommengjort i himmelen, og jordens nasjoner slippe fri fra Satans lenker.

 

Han vil gjřre oss levende etter to dager. Pĺ den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans ĺsyn. (Hos.6:2)

 

Vi er nĺ i overgangsfasen fra menighetens tidsalder til Guds rikes (milleniet) tidsalder.  Dette er grunnen til at visjonen i Dan.12:9, som har vćrt forseglet til nĺ, blir fjernet og vi kan bedre begynne ĺ forstĺ Guds plan og hensikt.  Vi nćrmer oss ”den tredje dag” – tiden da Guds verk i Kristus blir brakt til fullkommenhet.

 

Men sĺ brřt jeg opp om natten ...  (Neh.2:12)

 

Nehemias hadde fĺtt melding om at ”Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent” (Neh.1:3).

 

Nehemia var munnskjenk hos perserkongen Artaxerxes, og levde et meget komfortabelt liv i Babylon, men ble bedrřvet over meldingen om hans nasjons elendige tilstand.

 

Noen av oss lever ogsĺ komfortable liv i ”Babylon”, dvs. i verden og i en verdslig menighet.  I dag er Jesu Kristi menighet sřnderrevet i tusen deler.  Synd og selviskhet har řdelagt dens vitnesbyrd.  De sĺkalte ”kristne nasjoner” velter seg i lyst, begjćr, drukkenskap og vold.  Dette finnes ogsĺ i menighetene.  Muren er revet ned og portene er oppbrent.

 

Vi kan velge ĺ tilbringe resten av vĺre liv med ĺ leke kristendom.  Eller vi kan vende oss til Herren i virkelig desperasjon og oppriktighet for ĺ finne ut av om vi kan hjelpe til med ĺ bygge muren mot urenhet og opprřr.

 

Nehemia, som mĺ ha vćrt en meget dyktig mann, fastslo, etter inntrengende břnn og faste, at Gud řnsket at han skulle gjřre noe vedrřrende den forferdelige tilstand som levningen av hans egen rase, jřdene, befant seg i i Jerusalem.  Dette innebar en radikal forandring fra Nehemias’ komfort og luksuriřse tilvćrelse i Babylon til det harde og farlige arbeid som forsterkningen av Jerusalem mot dets fiender ville medfřre.

 

Nehemia ”brřt opp om natten”.  De nĺvćrende aktiviteter i de kristne menigheter er meget ofte overfladiske og lite krevende.  Det er for meget lřst snakk og for stor selvtillit blant forkynnerne.  Det er en avskyelighet ĺ se forringelsen i Kristi legeme verden over.  De av oss som tjener skulle uavlatelig rope ut til Gud.

 

Hvis vi beslutter oss for ĺ gjenoppbygge atskillelsesmuren mellom det hellige og det vanhellige, da vil mřrket bli ĺpenbart.  Vi vil begynne ĺ forstĺ hvor uhyggelig langt fra Gud menighetene har beveget seg.

 

Nĺr vi gĺr i gang med ĺ restaurere det som er blitt revet ned av fienden, vil vi finne at leken er over.  Vi vil fĺ oppleve Kristi kors.  Vi vil bli konfrontert med et meget krevende og risikabelt arbeid.  Vi mĺ ofre oss selv og vĺre liv i Guds rikes arbeid.  Ordet som var sřtt i ĺpenbaringsřyeblikket blir bittert i vĺr sjel nĺr vi begynner ĺ utfylle i vĺrt kjřd det som fattes i Kristi trengsler (Kol.1:24).

 

Det er ingen annen mĺte ĺ begynne restaureringen av Kristi legeme pĺ enn ved ĺ ”bryte opp om natten”.

 

... jeg og noen fĺ menn; ... (Neh.2:12)

 

I vĺr tid blir stor vekt (for meget) tillagt antall mennesker.  Jo, fler mennesker, desto mer kan gjřres i Guds rikes arbeid.  Eksemplene i Skriften understreker det motsatte.  Vi kan nok prate om kvalitet i vĺre samlinger, mens vi tilber ved det alter som heter střrrelse. 

 

I det řyeblikk vi bestemmer oss for virkelig ĺ sřke Guds rike og Hans rettferdighet blir vi ofte en minoritet.  I alle fall kan vi ikke regne med ĺ bli populćre.  Virkelig disippelskap hvor rettferdighet, hellighet og lydighet mot Gud understrekes, mĺ igjen inn i menighetene hvis vi řnsker ĺ fĺ oppleve Guds hellige nćrvćr i vĺr midte.  Sĺ snart vi begynner ĺ insistere pĺ slike ting kan det vćre at majoriteten av ”troende” forlater oss. Og vi mĺ vćre forberedt pĺ ĺ la de forlate oss!

 

Mer kan utrettes med elleve sanne hellige enn med tolv tusen troende som ikke er villige til ĺ ta opp deres kors og fřlge Jesus.  De fleste av oss samtykker i dette, men nĺr vi begynner arbeidet med ĺ gjenoppreise forsvarsmuren mot fienden, vil det kanskje bli krevet av oss ĺ skulle demonstrere vĺr overbevisning.

 

... men jeg hadde ikke nevnt for noe menneske hva min Gud hadde gitt meg i sinne ĺ gjřre for Jerusalem ... (Neh.2:12)

 

Guds folk er barnaktige nĺr det dreier seg om ĺndelig krigfřring.  Altfor meget prat foregĺr i menighetene.  Den som vil reise seg og bygge Jerusalems mur og porter lćrer seg hurtig ĺ si mindre.  Etter en del erfaring nĺr det gjelder ĺndelig krigfřring finner vi at megen smerte, forvirring og nederlag kan unngĺs hvis vi lćrer ĺ holde munn.  Det er klokt ikke ĺ tale fřr det er nřdvendig, og fřr vi har noe ĺ si som vil bygge opp tilhřrernes tro og visdom.  Ĺ bable hřrer til barnestadiet og er for de svake.  Det sřmmer seg ikke i en krigers munn.

 

Nehemia var klok og besluttet seg til ĺ foreta undersřkelser uten ĺ la noen fĺ vite om det.  Han visste at ĺ framlegge sine intensjoner for tidlig bare ville forĺrsake unřdvendig motstand.

 

... og jeg hadde ikke andre dyr med meg enn det jeg red pĺ (Neh.2:12)

 

Arbeidet med ĺ gjenoppreise menighetens forsvarsmurer blir ofte gjort lettere hvis vi begrenser oss til det som er nřdvendig.  Vi trenger ikke store summer med penger eller mange mennesker eller annen kjřdelig assistanse for ĺ utfřre arbeidet i Guds rike. Alt som trenges er Herren og noen mennesker som vil gjřre alt som Herren sier.

 

Skriften viser oss helt klart at Guds arbeid břr utfřres av én eller noen fĺ lydige personer.  Penger og mengder av mennesker blir aldri understreket i Skriften.   Nĺr vi ser menighetene understreke penger og mengder av mennesker (kjřdelige anstrengelser) vet vi at ledernes hjerter har vendt seg bort fra Gud.

 

Jeg dro om natten ut gjennom dalporten ... (Neh.2:13)

 

Uttrykket ”dal” er ett av de viktigste uttrykk i Skriften.  Dalen er ”avgjřrelsens dal” (Joel 3:19).  Uttrykket betyr ĺ velge, ĺ beslutte seg for noe. Den kristne krigfřring er meget vanskelig, for ĺ si det mildt.  Det er umulig for en person som ikke beslutter seg for ĺ dř fra verden og ĺ ta sitt kors opp og ĺ fřlge Mesteren.

 

Da trĺdte Elias fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider?  Dersom Herren er Gud, sĺ fřlg Ham, og dersom Ba’al er det, sĺ fřlg ham!  Men folket svarte ham ikke et ord. (1.Kong.18:21)

 

Folket svarte ikke fordi de ikke kunne bestemme seg.

 

For ĺ bli en seirende hellig mĺ den troende kaste fra seg verden som en uren ting.  Han mĺ forakte alt som har med den ĺ gjřre og trampe under fot alt som virker tillokkende. Han mĺ gjřre det samme nĺr det gjelder fristelser som kommer fra onde ĺnder. Han mĺ stĺ dem imot, avvise dem og kaste dem vekk slik Helligĺnden vil istandsette ham.

 

Inntil vi innser og beslutter oss for at det ikke er noe godt ĺ hente fra verden og tidsĺnden, og at Satan og hans demoner er ondskapsfulle, perverse skapninger som sřker ĺ rive ned alt som Kristus skaper i oss, sĺ er det ikke mulig ĺ seire eller hjelpe til med ĺ gjenoppbygge muren og portene i Jerusalem.

 

Skare pĺ skare samler seg i avgjřrelsens dal.  For nćr er Herrens dag i avgjřrelsens dal. (Joel 3:19)

 

Menighetene i dag er fyllt med mennesker som sřker Kristi velsignelse over deres liv.  Denne holdning er anbefalelsesverdig.  Men den er ikke pĺ langt nćr sterk nok for ĺ kunne klare prřvelsene som nĺ stĺr for dřren.  Vi nćrmer oss klimaks for tidsaldrenes konflikt. Hver person vil bli tvunget ned i avgjřrelsens dal fřr Jesus kommer tilbake.

 

Det er to steder hvor man kan velge ĺ oppholde seg - nemlig pĺ hver side av avgjřrelsens dal.  Pĺ den ene side av dalen er stolthetens og selvviskhetens omrĺde.  Pĺ den andre siden er det omrĺde hvor vi nedlegger vĺre liv og tjener Gud.

 

Nettopp nĺ er det mye forvirring.  Det er ingen mur mellom de to omrĺder.  De er sammenblandet.  Lyset er ikke blitt atskilt fra mřrket.

 

Denne blanding vil ikke kunne bestĺ pĺ Kristi dag.  Lyset mĺ bli skilt fra mřrket.  Hvert individ mĺ velge den ene eller den annen side.

 

Etterhvert som den gudfryktige lille rest i dag begynner ĺ gjenoppbygge muren mellom det hellige og det vanhellige, og etterhvert som hveten og ugresset modnes, vil hver person mĺtte ta en beslutning.  Han mĺ velge ĺ ta side - enten med dem som blander kristendom og verden, eller med dem som forstĺr at de ikke er av verden, og gjennom store personlige ofre atskiller seg fra verden.

 

Men Gud krever denne grad av selvoppofrelse, smerte og villighet for ĺ fĺ sine řnsker gjennomfřrt.  Dette er ikke lett.  Det er mulig, men ikke lett. Den person som ikke er villig til ĺ legge ned sitt liv for Kristus, er Ham ikke verdig.  Kristus la ned Sitt liv, slik at vi kunne leve.  Nĺ mĺ vi legge ned vĺre liv slik at Han kan leve i oss, og slik at andre mennesker kan leve.

 

Guds hammer knuser inntil den rammer vĺr sjels ambolt.  Det er nĺr vi er i ildovnen med prřvelser, frustrasjoner og třrste at vi begynner ĺ kjenne Gud.  Det er ingen annen mĺte!  Det er ingen annen mĺte!!  Adam-naturen i oss hviner som en gris som slaktes! Men det er ingen annen vei.

 

Sĺ snart vi beslutter oss for ĺ tjene Jesus Kristus og Ham alene, blir hele vĺrt vesen fyllt med lys.  Da er livet i seier en mulighet.

 

Intet av verdi som vi overgir til Kristus vil ikke bli gitt tilbake i denne verden.  Og vi vil motta evig liv i den verden som kommer.  Tro og tillit til Gud er selvsagt nřdvendig hvis vi skal bli i stand til ĺ overgi til Kristus alt hva vi har kjćrt.

 

Enhver person som sier ja til ĺ begynne gjenoppbyggingen av muren og portene i Jerusalem, vil snart bli avkrevet om de er villige til ĺ vćre tro like til dřden.  Ĺ seire over vĺre brřdres anklager er bare mulig for dem som er villige til dette (Ĺpb.12:11).

 

Nehemia overga sitt liv da han forlot Artaxerxes’ palass for ĺ begynne ĺ gjenoppbygge muren og portene i Jerusalem.

 

... og bortimot dragekilden ... (Neh.2:13)

 

Sĺ snart vi er blitt tvunget ned i avgjřrelsens dal blir vi konfrontert med den gamle drage Satan.  Til nĺ har vĺrt kristne liv vćrt fyllt med moro og latter, med deilige kor og mange interessante menighetsaktiviteter.  Nĺ vil vi oppdage at Satan er likesĺ virkelig som Jesus Kristus.  Satan er  besluttet pĺ at vi som person ikke skal lykkes i ĺ reise opp en mur mellom det som er hellig og det som ikke er hellig.  Satan stortrives i blandingen av mřrke og lys.  Han vil motstĺ med all sin sluhet ethvert forsřk pĺ ĺ definere godt og ondt.

 

Satan angriper hver enkelt av oss i overensstemmelse med vĺre spesielle svakheter.  Vćr helt sikker pĺ at ethvert svakt omrĺde i din personlighet vil bli nřye undersřkt for sĺrbarhet.  Disse sonderinger vil variere fra sřte forfřrelser av romantiske ĺnder til angrep pĺ sinnet av onde ĺnder.  Du vil bli angrepet pĺ alle tenkelige mĺter.

 

Alt som du setter pris pĺ vil vakle. Du vil bli siftet som hvete.  Kristus vil be for deg at din tro ikke vil svikte.  Pĺ dette omrĺde er det at du vil begynne ĺ kjenne Gud.  Slik du er nĺ har du kjennskap til Gud, men da vil du kjenne Gud.  Her er det en veldig stor forskjell.

 

Regn ikke med at noen andre vil hjelpe deg eller vil forstĺ dine lidelser!  Kanskje du blir vist dřren.  Men Jesus Kristus vil aldri forlate deg, og Han er klokere og sterkere enn Satan.  Fienden kan overhodet ikke skade deg forutsatt at du stoler pĺ Kristus.  Han vil fřre deg igjennom pĺ samme mĺte som Han gjorde det med Sadrak, Mesak og Abed-Nego.

 

Du vil kjempe for ditt liv, og nĺr du vinner, vil Gud forandre ditt navn.  Du vil bli forvandlet for evigheten.  Du vil ikke feile i din kamp med mindre det finnes en person, ting eller omstendighet som du verdsetter hřyere enn ĺ ha Kristi gunst.  Valget er ditt.

 

Satan ble helt og holdent beseiret pĺ Golgata kors.  Han kan overhodet ikke skade en kristen med mindre han kan lokke den kristne til ĺ vende seg bort fra Kristus.  Kristus er uendelig střrre enn Satan.  Kampen er ikke en kamp mellom to makter.  Kristus innehar all makt.  Kampen har ĺ gjřre med vĺr tro pĺ Gud.  Det er troen som overvinner verden.

 

Gud er pĺ utkikk etter mennesker som tror pĺ, og stoler pĺ, Hans karakter.  Ingen makt kan skade den troende som bevarer sin tillit til Guds trofasthet.

 

Dragen, Satan, fřler seg ikke truet av de troendes řnske om ĺ komme i himmelen, til det ĺndelige omrĺde.  Satan řnsker tilbedelse av jordens nasjoner, som er Jesu Kristi arv.  Sĺ lenge som de kristne snakker om ĺ komme i paradis og vćre der bestandig, bekymrer ikke dette Satan.

 

Men Satan har stor frykt for Faderen, Sřnnen og Helligĺnden.  Han forstĺr at Gud mener ĺ ville etablere Sitt rike pĺ jorden.  Han forstĺr ogsĺ at det ĺ opprette Guds rike pĺ jorden innebćrer ĺ reise opp en mur mellom en hellig menighet og nasjonene.

 

Satan vet at en slik konstruksjon betyr slutten pĺ hans frihet til ĺ slavebinde jordens nasjoner, fordi det betyr at Jerusalem nĺ er sterk nok ĺndelig og moralsk til ĺ bringe nasjonene inn under Guds vilje.  Derfor vil ogsĺ Satan gjřre voldsom motstand mot dem som forsřker ĺ bygge muren – atskillelsen mellom det gode og det onde.

 

... og kom til mřkkporten (Neh.2:13)

 

Ett av de viktigste systemer i det menneskelige legeme har ĺ gjřre med utskillelse av avfallstoffer.  Nĺr dette ikke fungerer som det skal, vil det resultere i sykdom, ja enda dřd.

 

Dette gjelder ogsĺ for den kristne menighet og for den individuelle troende.  Vi mĺ passe pĺ ĺ vandre i kontinuerlig bekjennelse av, og omvendelse fra, vĺre synder.  Vi mĺ ”vaske vĺre fřtter” daglig.  Vi mĺ hele tiden vaske vĺre klćr i Lammets dyrebare blod.

 

Hvor hurtig syndene tĺrner seg opp!  Det tar ikke lang tid fřr vi blir likeglade nĺr det gjelder andre, fřr vi begynner ĺ se skjevt til en annen troende, fřr vi blir fanget inn av en uren fantasi og fřr vi blir ledet inn i aktiviteter (f.eks. pengetransaksjoner) som fřrer oss bort fra ĺ tjene Herren med nidkjćrhet.

 

Den kristne kriger som vil vćre med pĺ ĺ hjelpe til med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur og porter, vil hurtig lćre seg alltid ĺ forbli i lyset og i omvendelse innfor Herren.  Han bekjenner sine synder etterhvert som Helligĺnden ĺpenbarer dem for ham.

 

Nĺr vi bekjenner vĺre synder, er Gud trofast og rettferdig til ĺ tilgi oss vĺre synder og ĺ rense oss fra all urettferdighet.  Det dreier seg ikke om ĺ gjenta de samme synder igjen og igjen.  Gud ikke bare tilgir oss vĺre synder.  Han renser oss ogsĺ.  Det er makt i Lammets blod.  Det er makt i Guds Hellige Ĺnd.  Vi mĺ ved Helligĺnden tilintetgjřre legemets gjerninger (Rom.8:13).

 

Det finnes ingen synd som ikke Jesu blod, Guds Ĺnd og Guds Ord tilsammen kan bringe fram i lyset og kaste ut.  Kunnskapen om godt og ondt er i Ordet.  Autoriteten er i blodet.  Kraften er i Helligĺnden.

 

Den hellige i den nye pakt er ikke underlagt ĺ mĺtte synde.  Kristus ble ĺpenbart for ĺ tilintetgjřre alle djevelens gjerninger.  Hvis vi řnsker ĺ bli fri fra synd, kan vi bli fri fra synd.  Nĺden under den nye pakt inneholder sannhet, autoritet og kraft til ĺ sette oss fri fra syndens lenker.

 

I dag er de kristne menigheter fyllt med troende som synder.  Dette er fordi Kristi sannhet ikke er blitt forkynt.  Hengivne, oppriktige kristne fortsetter med ĺ synde, fordi de ikke kjenner til hva den nye pakt innebćrer.  Det er ogsĺ et faktum at mange oppriktige troende er fysisk syke, fordi de ikke forstĺr at helbredelse er tilgjengelig under den nye pakt.  Jesu Kristi sannhet og nĺde istandsetter oss til ĺ seire over kjřdets synder, og i mange tilfelle bli helbredet i vĺre legemer.

 

Ett av vĺr tids střrste behov er at kristne troende ydmyker seg, ber, sřker Herrens ĺsyn og vender om fra sine onde veier.  Jesus vil velsigne hver og én av oss nĺr vi gjřr dette.

 

Jeg sĺ pĺ Jerusalems murer som var nedrevet ... (Neh.2:13)

 

Vĺr tids menighet er sammenblandet med verden.  Den er ikke atskilt fra forretningsverdenen, undervisning og politikk.  Verdens mĺte florerer i menighetene, og i mange tilfelle er de kristne ikke noe sćrlig annerledes enn de ikke-kristne.

 

Én av grunnene for denne sammenblanding er lćren om at frelsens mĺl er ĺ skaffe oss en billett til himmelen.  Fordi vi er frelst av nĺde, og nĺde blir definert (ikke ifřlge Skriften) som en betingelseslřs og kontinuerlig tilgivelse av vĺre synder, sĺ er vĺrt hovedanliggende ikke ĺ miste ”billetten” slik at vi kommer i paradis nĺr vi dřr.  Vĺr atferd her pĺ jorden er ikke spesielt avgjřrende. 

 

En annen grunn for sammenblandingen av verden med menigheten er oppfattelsen av den lokale menighet som en sosial organisasjon, som en del av det lokale samfunn.  Dette er nikolaittenes lćre.  Den lokale menighet er ikke en del av det lokale samfunn.  Den er Guds profet, lampen, i det lokale samfunn.  Uttrykket menighet betyr kalt ut fra samfunnet.  Vi, de hellige, er ikke av denne verden.

 

En tredje grunn for sammenblandingen er den idé at sĺ lenge vi er i denne verden mĺ vi synde.  Dette gjaldt den gammel-testamentlige tid, og de stadige ofre var Guds mĺte ĺ hjelpe dem som led under Moselovens makteslřshet til ĺ sette dem fri fra synden.

 

Men det faktum at Kristus ble ofret én gang innebćrer at vi under den nye pakt skulle settes fri fra syndens makt.  Den gamle pakt tilveiebrakte tilgivelse for syndene.   Den nye pakt er fřrst og fremst ment ĺ forme en ny skapning som ikke synder.

 

Jesu blod fortsetter ĺ tilgi oss sĺfremt vi fortsetter i forvandlingsprosessen.  Ellers faller Guds dom over oss.  Vi forblir ”i Kristus”, og er derfor fri fra anklage, forutsatt at vi bćrer frukt etter Kristi bilde (Joh.15:6).

 

En fjerde grunn for denne sammenblanding av verden med menigheten er den humanitćre oppfattelse at vi kan frelse mennesker ved ĺ vćre som dem, ved ĺ ”elske” dem.  Det er imidlertid ikke bibelsk at vi kan frelse mennesker ved hjelp av vĺr naturlige, velmenende kjćrlighet.

 

Vi skal vise venlighet overfor alle fordi vi er kristne.  Men det er bare Guds Ĺnd som kan bringe et menneske til Kristus.  Hvis vi forsřker ĺ bringe mennesker til Kristus ved ĺ ”elske” dem, ved ĺ vćre som dem, for ĺ gjřre dem mer komfortable, for ĺ vinne deres bifall og godvilje, sĺ vil vi ikke vćre et sant vitnesbyrd, men gĺ pĺ kompromiss nĺr det gjelder disippelskap, hellighet og rettferdighet.

 

En femte grunn for sammenblandingen er ĺ overdimensjonere evangelisering pĺ bekostning av ĺ bygge opp de troende til ”aldersmĺlet for Kristi fylde” (Ef .4:13).

 

Ingen av Guds formĺl kan fullbyrdes fřr vi er helt og holdent forenet med, og modnet i Kristus.  Gud er i ferd med ĺ forme en brud for Lammet (en ny Eva for den nye Adam), en evig bolig for Seg Selv.  Han reiser opp dommere som skal dřmme mennesker og engler,  prester og regenter som skal regjere over nasjonene i tidsaldrene framover.  Ingen av disses funksjoner er mulig for en person som ikke er blitt brakt til fullkommen forening med, og modning i Kristus.

 

Nĺr evangelisering (arbeidet med ĺ fřre nye sjeler inn i Guds rike) blir overbetonet pĺ bekostning av ĺ bygge opp de troende til likhet med Hodet, fĺr dette siste minimal oppmerksomhet.  De helliges forsamlinger holdes med vilje pĺ et lavt ĺndelig stade for ikke ĺ ”fornćrme” dem som ikke er kjent med Guds rikes mysterier.

 

Hva har denne overdimensjonering av evangelisering innebĺret?  Det har frembrakt millioner av kristne ”troende” som fremdeles har del i tidsĺnden og dens system.  Tjenesten har ikke vćrt sterk  eller dyp nok til ĺ skape en virkelig forvandling – dannelsen av Kristus – i denne ”blandede mengde”.

 

Muren av jaspis stĺr ikke fast, og er ikke krystallklar.  Sammenblandingen av verden og menighetene er av liten innvirkning overfor Satans rike.  Derfor mĺ vi forvente et ramaskrik bĺde i den religiřse som i den sekulćre verden nĺr Guds menn og kvinner reiser seg for ĺ bygge Jerusalems mur og porter.

 

Det er et behov i dag for ĺ evangelisere slike som aldri har hřrt Jesu navn nevnt.  Det er ogsĺ et behov (kanskje střrre!) for ĺ bringe fram de hellige til enhet og modning i Kristi fylde.

 

... og pĺ portene som var fortćrt av ild (Neh.2:13)

 

Det er interessant ĺ legge merke til at det er tolv porter i muren i det nye Jerusalem.  Det er en engel forankret ved hver port.  Israels tolv stammers navn er skrevet pĺ portene.  Det er tre porter for hver retning pĺ kompasset.  Hver port er en stor perle. Portene vil aldri vćre lukket (for dem som holder Guds bud).

 

Etter at muren som atskiller verden fra Guds nćrvćr er blitt bygget, trenges det inngangsporter hvor de rettferdige i verden kan komme inn og nyte godt av Guds nćrvćr.

 

Én av de střrste misforstĺelser angĺende den kristne frelse er oppfattelsen av at bare menighetens medlemmer er de som vil bli frelst fra řdeleggelse.  Dette gjelder muligvis for menighetens tidsalder (f.eks. Ap.gj.2:47; Rom.9:27).  Men ut fra profetene synes det helt klart at Israel er den ćtt gjennom hvilken jordens nasjoner vil bli velsignet.

 

Fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg.  I Min harme har Jeg slĺtt deg, men i Min nĺde har Jeg igjen forbarmet Meg over deg.  (Jes.60:10)

 

Dette skriftsted beskriver hvordan jordens frelste nasjoner vil komme til menigheten, det nye Jerusalem, Lammets brud.  Det er helt tydelig at vi her har ĺ gjřre med to grupper av frelste mennesker: de frelste nasjoner og menigheten, Guds utvalgte.  Disse to grupper nevnes atskillige ganger i profeten Jesaias bok.

 

Uttrykket ”Israel” betyr ikke at Israels innbyggere skal bli frelst og alle andre tilintetgjort.  Uttrykket ”Israel” betyr en utvalgt nasjon gjennom hvilken de andre nasjoner vil bli velsignet.

 

Det er sant at Kristi legeme, som er det sanne og evige Israel (selv om Gud husker pĺ Israel i kjřdet og vil igjen vende Seg til jřdene fřr denne tidsalders slutt), er en utvalgt nasjon av konger og prester som vil tjene som adgang til Gud for jordens frelste nasjoner (1.Pet.2:9).

 

Denne oppfattelse av menigheten (Israel) og av de frelste nasjoner, som er forskjellig fra menigheten, og regjert over og velsignet av menigheten, kommer tydelig til uttrykk i profeten Jesaja, kapitlene 60 og 61.

 

Derfor er ĺrsaken til gjenoppbyggingen av denne ugjennomtrengelige mur mellom menigheten og verden, ikke for at menigheten skal bli frelst og verden kastet i ildsjřen.  Nei, det er for ĺ tilveiebringe kontrollert adgang for jordens befolkning, slik at de kan nćrme seg Gud (som bor i Hans utvalgte hellige) og ikke bli tilintetgjort.

 

Legg merke til denne oppfattelse i profeten Jesaia:

 

Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus stĺr, vćre grunnfestet pĺ toppen av fjellene og hřyt hevet over alle hřyder, og alle hedningefolk skal strřmme til det.

Og mange folkeslag skal gĺ avsted og si: Kom, la oss gĺ opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, sĺ Han kan lćre oss Sine veier, og vi ferdes pĺ Hans stier!  For fra Sion skal lov utgĺ, og Herrens ord fra Jerusalem.  Og Han skal dřmme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingĺrdskniver; et folk skal ikke lenger lřfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lćre ĺ fřre krig.  (Jes.2:2-4)

 

Dette er ikke et bilde pĺ mennesker som ved Helligĺnden blir dřpt inn i Kristi legeme.  Istedet er det et bilde pĺ fullbyrdelsen av Guds lřfte til Abraham om at i hans ćtt skal alle jordens nasjoner bli velsignet.

 

Disse versene i det annet kapitel i profeten Jesaia taler om virkningen pĺ nasjonene nĺr Guds rike kommer til jorden.  Guds rike er menigheten, det nye Jerusalem, Kristi legeme, Lammets hustru.

 

Nĺr de, hvis liv er Kristus, blir ĺpenbart med Ham fra himmelen, vil jordens fanger bli befridd.  Da vil skapningen bli befridd fra řdeleggelsens og forrĺtnelsens fengsel og komme inn i Guds barns herlige frihet.  Da vil jordens nasjoner virkelig tro at menigheten er elsket av Gud, slik Han elsker Kristus (Joh.17:23).

 

Men intet av denne herlighet er mulig inntil muren mellom menigheten og verden er blitt bygget.  Uten mur, ingen porter, dvs. ingen adgang til Guds herlighet.  Gud vil ikke etablere Sin trone pĺ jorden fřr det finnes en mur som skjermer Hans nćrvćr fra jordens nasjoner.

 

Og folkeslagene skal vandre i dens lys, og kongene pĺ jorden bćre sin herlighet inn i den. (Ĺpb.21:24)

 

De tolv porter illustrerer střrrelsen pĺ Guds familie.  Alle av Guds sanne Israel vil bli brakt til ”enhet i tro pĺ Guds Sřnn og i kjennskap til Ham” (Ef.4:13).  Alle skal kjenne Herren, ”fra den minste til den střrste” (Hebr.8:11).

 

Det faktum at de tolv stammers navn ble skrevet pĺ de tolv porter - én stamme for hver port - antyder at Gud fullkommengjřr mennesker med forskjellig personlighet, for ĺ tjene som adgang til Ham Selv.  Hver av Jakobs sřnner var forskjellig fra de andre sřnner, og hver mottok en sćrskilt profeti.  Guds sřnner er forskjellige.  Gud likedanner oss ikke med andre hellige.  Han bevarer vĺr sćrskilte personlighet mens Han fullkommengjřr oss.

 

Det finnes bare én port til Gud, og det er Jesus Kristus.  Men etterhvert som Kristus modnes i hver enkelt av Hans legeme, blir mange porter til Guds herlighet dannet pĺ grunn av de nye skapninger som dannes ved at Kristus forenes med unike individer.

 

”Salige er de som bor i Ditt hus, de skal stadig love Deg. Sela.” (Salme 84:5).

Slike hellige fřrer oss med glede pĺ de stier som fřrer fram til Sion, til fylden av Guds herlighet og velsignelse.

 

Tidsaldrene framover vil fylles av forskjellige typer av personligheter.  Gud forbereder med omhu forskjellige innganger til Ham Selv, slik at alle typer mennesker vil bli i stand til ĺ finne en inngang til Gud.

 

La oss aldri forsřke ĺ likedanne andre til vĺrt bilde.  Vi kan tjene som et eksempel og en inspirasjon for andre, men vi mĺ tillate hver person ĺ modnes ĺndelig og ĺ tjene, nřyaktig som Gud leder han eller henne.

 

Det er en engel ved hver port for ĺ hindre de ugudelige i ĺ komme inn.  Den hellige bys innbyggere er blitt fullkomne, men det er jordens nasjoner ikke.

 

Nĺr det gjelder de frelste nasjoner sĺ har Gud třrket bort alle tĺrer fra deres řyne.  Det finnes ikke lenger noen dřd.  Heller ikke sorg, grĺt eller smerte.  Gud har fjernet forbannelsen fra menneskene og fra jorden.

 

Men menneskene fortsetter ĺ vćre mennesker og ikke roboter.  Engelen ved hver av de tolv porter vil passe pĺ at ingen gĺr inn gjennom portene til Guds paradis som ikke overholder Guds bud.  Én gang er nok!

 

Menneskene mĺ fortsatt bli styrt og undervist, ogsĺ under Jesu Kristi herredřmme over den nye himmel og den nye jord.  De hellige skal regjere over verdens nasjoner og vil pĺse at Kristi vilje alltid skjer.

 

Natt skal ikke vćre mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem.  Og de skal vćre konger i all evighet.  (Ĺpb.22:5)

 

Overtredernes legemer, som nĺ er i den evige ild, vil tjene som en evig advarsel til de frelste nasjoner og til englene, om hva konsekvensen medfřrer ved ĺ gjřre opprřr mot Gud (Jes.66:24).

 

De tre porter i hver av murens fire sider sier oss at Gud elsker verden og vil frelse verden fra řdeleggelse.  Gud elsker ikke det nĺvćrende verdenssystems sataniske ĺnd.  Men Gud elsker jordens nasjoner og ga Sin enbĺrne Sřnn slik at verden kan bli frelst gjennom Ham.

 

Vi kristne har en tendens til ĺ tro at Gud bare elsker Sin menighet.  Det er sant at Gud vil elske den fullkommengjorte menighet som Han elsker Jesus Kristus.  Men det er ogsĺ sant at Gud elsker alle de mennesker som Han har skapt.  Han fullkommengjřr de hellige for at jordens nasjoner mĺ ha et lys hvorved de kan vandre, og gjennom hvilke de kan ha adgang  inn i Guds nćrvćr.

 

Portene skal aldri vćre stengt.  Vi mĺ alltid vćre parate til ĺ tjene menneskers behov – i tide og utide.  Gud knuser vĺre hjerter, slik at det mĺ vćre rom for andre i oss.

 

Den virkelig hellige gir ikke del av sin tid til Gud.  Han gir all sin tid.  Han blir formet som en port i det nye Jerusalem ogsĺ mens han er opptatt med verdslig arbeid.  Han mĺ alltid vćre beredt til ĺ tjene som adgang til Gud slik Ĺnden leder ham.  Vi mĺ overgi hele vĺr personlighet til Herren for at Han kan bruke den slik Han vil, ellers vil vi miste en stor og uerstattelig del av den arv vi var tiltenkt.

 

Muren er av jaspis, mens portene er perler.  Jaspis dannes ved varme og press, mens perlen formes gjennom ĺrelange frustrasjoner og irritasjoner.

 

Sĺ lenge vi lever i kjřdet og i vĺr selviskhet kan vi ikke tjene som adgang til Guds nćrvćr.  Nĺr mennesker kommer til oss for ĺ finne Herren blir de mřtt av vĺr selviskhet og selvopptatthet, ikke av Guds herlighet.  Derfor mĺ Herren bruke mye tid pĺ ĺ řdelegge vĺre lyster og egenvilje.  Dette er en smertefull prosess, men resultatet er en port inn til Guds nćrvćr.

 

Prosessen innebćrer en nedrivning og utvidelse av oss.  Den resulterer i en ”perle” av uendelig verdi.  Mengder av mennesker mottar Guds nĺde pĺ grunn av vĺr tĺlmodige aksept av Kristi lidelser.

 

Kristus, Hode og legeme, er Guds evige hus.  Guds hus er ”porten” til himmelen, ”stigen” som er stilt opp pĺ jorden og som rekker inn i himmelen (Guds alternativ til menneskets tĺrn i Babylon).

 

Da hadde han en drřm.  Se, en stige var reist pĺ jorden, og toppen nĺdde til himmelen.  Og se, Guds engler steg opp og steg ned pĺ den.  (1.Mos.28:12)

 

Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted!  Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.  (1.Mos.28:17)

 

Dette at Nehemia sĺ at portene var ”fortćrt av ild” viser at Guds dom hadde falt over inngangsportene til Guds nćrvćr og at de ikke lenger kunne tjene med den funksjon de var ment ĺ skulle tjene.

 

Jesus advarte menigheten i Efesus om at hvis den ikke omvendte seg og gjorde de fřrste gjerninger, ville Han komme og fjerne lampen fra dets sted.  Dette betřd at menigheten i Efesus ikke lenger ville vćre i stand til ĺ tjene som verdens lys, og kunne fřre mennesker til Guds vilje og nćrvćr.

 

Det er interessant ĺ legge merke til at den evige bys porter vil bćre Jakobs tolv sřnners navn.  Dette er bemerkelsesverdig, fordi ingen av dem levde eksemplariske liv.  Men deres navn skal vare ved i evigheten.  Dette faktum understreker sterkt den funksjon som utvelgelse og nĺde spiller i Guds rike.  Gud utvalgte Abraham, Isak, Jakob og Jakobs sřnner.  Gud velger hvem Han vil.  Pottemakeren gjřr som Han vil med leret.

 

Sĺ tok jeg over til kildeporten og til kongedammen ... (Neh.2:14)

 

Det evige livs vann som Kristus gir oss begynner som en liten kilde dypt inne i oss.  ”Vannene” fra vĺrt kjřd og vĺr sjel flyter i motsatt retning enn Helligĺndens evige vann.  Disse to slags liv streber etter herredřmme i vĺr personlighet i mange ĺr.

 

Hvis vi forblir trofaste overfor Kristus sĺ vil dřdens vann gradvis ebbe ut og til sist forsvinne.  Men det vann som Kristus gir oss utvider seg inntil det er blitt en stor innsjř, ”kongedammen”.  Nĺr det skjer vil vi aldri třrste igjen.

 

I dag flyter mange typer vann i verden.  Menneskene er forvirret.  Hva er av Gud – det verdifulle  og evigvarende – og hva er ikke av Gud – det verdilřse og kortvarige?  Det er spřrsmĺlet.

 

Det guddommelige vitnesbyrd (”de to vitner”) i de siste dager har autoritet til ĺ  ”lukke himmelen, sĺ det ikke faller regn i de dager de er profeter.  Og de har makt over vannene, til ĺ gjřre dem til blod, ...” (Ĺpb.11:6).

 

Vi forstĺr dette som ĺ vćre en symbolsk framstilling av en gud-given autoritet til ĺ kontrollere livet.  De ”to vitner”, som vi mener representerer de hellige som beveger seg i sildigregnets vekkelses fylde, vil vćre i stand til ĺ tilbakeholde Helligĺndens bevegelse, slik at Guds liv bare ĺpenbares der hvor Guds vilje skjer.  Kjřdets gjerninger vil vise seg ĺ vćre korrupsjon og dřd (blodet).

 

Troende, sĺvel som verdens mennesker, er forvirret.  Med hundrevis av forskjellige kristne menigheter, og utdannede menn og kvinner som kommer med mengder av forskjellige teorier, hvordan kan man avgjřre hva som er evig og av verdi og hva som er korrupt – det som kommer fra selv-promoverende mennesker?  Ofte er det vanskelig ĺ skjelne mellom det sanne og det falske, det verdifulle og det verdilřse, det guddommelige og det menneskelige eller demoniske.

 

Men slik vil det ikke vćre i perioden like fřr Jesu Kristi komme fra himmelen.  Det guddommelige vitnesbyrd vil skjelne mellom Guds sanne liv fra alle imitasjonene.  Muren som atskiller sannhet fra villfarelse og liv fra dřd, vil bygges av Jesus Kristus som arbeider gjennom og med lemmene pĺ Hans legeme.

 

Pĺ den dag vil Ĺnden og bruden si: ”Kom, alle som třrster, og drikk av livets vann”.  Livets vann kan bare finnes i Lammets brud, for Guds Ĺnd er i henne.

 

Men de som elsker mřrket vil velge lřgnen, og vil bli ĺpenbart for hva de er.

 

... Men der var det ikke rum for dyret som jeg red pĺ, til ĺ komme fram. (Neh.2:14)

 

Etterhvert som vi presser pĺ i livet med Kristus blir veien smalere og smalere. 

 

Nehemia begynte sitt arbeid ved ĺ ri pĺ et dyr, et esel eller kanskje en hest.  Til sist ble han tvunget til ĺ bevege seg fram i en annen retning.

 

Slik er det med oss i dag.  Dess dypere vi trenger inn i virvaret som kjennetegner Jesu Kristi menighet i dag, dess mer anstrengende blir arbeidet.  Vi trodde kanskje da vi startet, at dette ville kreve en rimelig stor anstrengelse fra vĺr side.  Men nĺ oppdager vi at meget av kristetndommens byggverk (grunnmuren ble lagt meget nřye av Lammets apostler) mĺ bli restaurert.  Ikke noen overfladiske og raske rideturer er tilstrekkelig.  Fra nĺ av kreves ett steg av gangen under megen břnn.

 

Det er intet av evig verdi som vi kan utfřre i vĺr egen styrke og visdom.  Det er Kristus alene som kan utfřre dette arbeidet, som kan bygge Sin menighet.  Vĺr oppgave er ĺ vandre med Kristus og ĺ gjřre nřyaktig hva Han ber oss om ĺ gjřre, i fullkommen trofasthet og besluttsomhet.  Hans oppgave er ĺ utfřre alle de gjerninger som Han fĺr beskjed om av Sin Far.

 

Nehemia fullfřrte sin inspeksjon,og vendte deretter tilbake til jřdenes ledere.  Han informerte dem om de ting som Gud hadde lagt ned i hans hjerte og om střtten som kong Artaxerxes hadde gitt ham.  Prestene og lederne blant folket og andre han snakket med, ble oppmuntret til ĺ fortsette med gjenoppbyggingsarbeidet.

 

Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias og araberen Gesem hřrte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjřr der?  Vil dere sette dere opp imot kongen?  (Neh.2:19)

 

Vĺr tids lćrde mener at Sanballat, Tobias og Gesem var innflytelsesrike menn.  I Neh.2:10 ser vi at Sanballat og Tobias var meget bekymret over at Nehemia hadde kommet for ĺ ”ville arbeide for Israels barns vel”.

 

Disse tre menn var bekymret over at Nehemia hadde kommet, fordi de řnsket politisk kontroll over omrĺdet.  De utnyttet tingenes tilstand, og tanken pĺ et sterkt Israel virket truende pĺ dem.

 

I mange tilfelle i dag er de lokale menigheter i hendene pĺ folk som har gĺtt der i ĺrevis og som er velstĺende, men som ikke er hengivne disipler av Jesus Kristus.  Det er ikke mulig ĺ utfřre Kristi verk mens slike ”sanballater” har innflytelse i menigheten.  Én ut av fřlgende tre ting mĺ antakelig gjřres, slik Herren leder: disse syndere mĺ angre og omvende seg, de mĺ forlate forsamlingen eller sĺ mĺ Herrens sanne disipler forlate forsamlingen.

 

Det er tid for Kristi menigheter ĺ bli reformert.

 

Det er pĺ tide at Guds forstandere og evangelister holder opp med ĺ vćre ansatt av mennesker og i stedet begynner ĺ forkynne Kristi sanne Ord.  Hvis vi tror at vi mĺ behage mennesker for at Gud skal kunne sřrge finansielt for oss, da trenger vi ĺ vende tilbake til sekulćrt arbeid og vente pĺ Gud inntil vi hřrer fra Ham.

 

Det er pĺ tide for de rike og innflytelsesrike syndere i Jesu Kristi menigheter ĺ vende om.

 

Vi tror kanskje at vi vil kunne reformere menigheten pĺ en spektakulćr mĺte.  Sannheten er at vi fra starten av vil bli mřtt med hĺnlig latter.  Men etterhvert som forsvarsmuren begynner ĺ formes, sĺ vil den hĺnlige latter bli etterfulgt av voldsom forfřlgelse.  Vi mĺ heller forberede oss pĺ dette.

 

Nehemias’ svar til Sanballat, Tobias og Gesem var av Gud:

 

Da svarte jeg dem sĺ: Himmelens Gud, Han vil la det lykkes for oss, og vi Hans tjenere vil gjřre oss rede og bygge; men dere har hverken del eller rett eller ettermćle i Jerusalem. (Neh.2:20)

 

Nehemia pekte fřrst pĺ hans fullstendige avhengighet av Gud.

 

Deretter erklćrte han jřdenes beslutning om ĺ gĺ i gang med restaureringsarbeidet.

 

Til sist ga han de verdslige beskjed om at de slett ingen plass hadde i Guds arbeid.

 

Fřlgende tre punkter mĺ bli dypt forankret i vĺre hjerter og sinn hvis vi skal ha suksess i arbeidet med ĺ bringe alle sanne hellige til ”enhet i troen og i kunnskapen om Guds Sřnn” og med ĺ bringe Rikets evangelium til alle nasjoner:

 

-         Vi mĺ vćre avhengige av Gud og alltid se hen til Ham i de minste detaljer i hver situasjon;

 

-         Vi mĺ satse alt nĺr Herren viser oss hva vi skal gjřre;

 

-         Vi mĺ ikke se til verden eller til verdslige troende for hjelp nĺr vi bygger atskillelsesmuren mellom menigheten og verden, og inngangsportene til Guds nćrvćr.