KAMPEN OM KROPPEN
Prosessen i den kristne forløsning kan muligvis bli oppsummert til å bety kampen om kroppen. Gud har plassert vår ånd og sjel i et dyrs kropp—eller ”syndens og dødens kropp”-slik som Paulus benevner den. Vårt mål er å nå fram til oppstandelsen fra de døde, dvs. forløsningen av vår kropp, inntil den er fylt med evig, uforgjengelig guddommelig liv.
KAMPEN OM KROPPEN
… så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død—om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil.3:10,11)
Sammenhengen som dette vers står i åpenbarer at apostelen Paulus’ mål var å nå fram til oppstandelsen fra de døde. For å nå fram til dette mål la Paulus alt annet til side. Alt i hans liv som ikke var lagt inn under Kristus, eller var en integrert del av Kristus, anså han for skarn.
Kraften i Hans oppstandelse. Å leve i kraften av Hans oppstandelse. Hva betyr egentlig dette? Det må være meget viktig, for Paulus jaget etter det med all sin kraft.
Har du noensinne hørt en preken hvor emnet var å nå fram til oppstandelsen fra de døde? Jeg har det ikke. Det er da merkelig at apostelen Paulus’ ypperste mål ikke nevnes i kristne prekener. Dette burde fortelle oss at det må være noe vi ikke riktig forstår når det gjelder den kristne forløsningsprosess.
La oss tenke litt over Paulus’ bruk av uttrykket ”oppstandelse”. Ordet er ikke brukt i Det Gamle Testamente (GT), selv om emnet nevnes. Vi vet at Jesus Kristus bokstavelig talt sto opp fra de døde i Sin kjøtt-og-ben kropp. For oss betyr ”oppstandelse” én ting—å bringe en død kropp til live, og få den til å stå oppreist på sine føtter.
Men det er noe i det Jesus sa som krever en større forståelse.
Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? (Joh.11:25,26)
Jesus Selv er oppstandelsen. Når du tenker etter, lyder det som om Kristus sier at når vi har Ham, har vi oppstandelsen. Er du enig i dette? Henimot slutten av sitt liv, søkte Paulus å vinne Kristus, å kjenne Kristus, og å kjenne kraften i Hans oppstandelse. Vi kan si at Paulus søkte å vinne oppstandelsen, og å kjenne den.
Ut fra dette synspunkt mener jeg at vi må betrakte oppstandelsen på to måter. Den første måte har å gjøre med oppreiselsen av Kristi kropp på den tredje dag, og oppreiselsen av vår egen kropp når Han kommer tilbake. Den andre måte har å gjøre med å vinne Kristus.
Vi kunne kanskje referere til disse to måter som en ytre og en indre oppstandelse? Den ytre oppstandelse har bare å gjøre med vårt kjøtt og våre ben. Den indre oppstandelse har å gjøre med vår indre natur.
Faktum er at den ytre oppstandelse vil direkte reflektere vår indre oppstandelse. Hvis dette stemmer, vil mengder av kirkegående kristne komme til å oppleve et sjokk når Herren vender tilbake. De lever i kjøttet, og ikke i Kristi oppstandelseskraft. De vinner ikke Kristus, og vinner således ikke oppstandelsen. På Herrens dag vil derfor deres ytre oppstandelse—oppstandelsen av deres kjøtt og ben—komme til å bli en ynkelig forestilling av åndelig forderv. De nådde ikke fram til oppstandelsen til evig liv i kroppen.
Hvis dette ikke er tilfelle, mener ikke Bibelen hva den sier. Og dette er utenkelig. Vil vi høste hva vi sår? Det vil vi! Men vil det ikke være nåde og barmhjertighet? Selvfølgelig ikke. Hvis du planter gress, vil du høste gress. Hvis du planter ugress, vil du høste ugress. Uansett hvor megen kjærlighet og omhu du anvender på jordsmonnet-hvis du planter ugress, vil du høste ugress. Hvor megen kjærlighet, omhu, nåde og barmhjertighet du viser et menneske-hvis han sår til sin kjødelige natur, da er det dette som han eller hun vil komme til å høste.
Det er min oppfattelse at ingen annen sannhet er viktigere for Amerika—og antakelig for mange andre land-i vår tid. Er du enig?
Paulus oppfordret Timoteus til å vinne evig liv. Dette er det samme som å vinne oppstandelsen.
I Romerbrevets sjette kapitel sier Paulus at vi er korsfestet med Kristus for at vi kan vandre i et nytt levnet. Et nytt levnet betyr ikke at vi føler oss bedre, er sterkere eller har mer energi. Et nytt levnet betyr at vi vandrer i Guds Ånd ved at vi ber uten opphør, leser i Bibelen og ser hen til Jesus for hver eneste beslutning vi tar. Hvor mange kirkegjengere kjenner du som vandrer i et nytt levnet i Guds Ånd? Jeg tror ikke det er mange. Men det er disse som er på vei til å nå fram til oppstandelsen fra de døde.
For det meste lever de troende i Amerika, og sikkert mange andre steder, i henhold til deres kjødelige lyster. De elsker selskaper. De vil ha moro. De tror at de kan nyte alle de materielle fordeler som den moderne kultur tilbyr, og fortsette deres selskapelighet i himmelen etter at de dør. De kaller seg selv kristne, men de er slett ikke kristne. De bærer ikke deres kors hver eneste dag. De er blitt forført av en selvpromoverende tjeneste.
Spørsmålet ved tidenes morgen dreiet seg om liv, livets tre. Jesus Kristus var der i Edens have. Han er det eneste livets tre. Han var der i midten av haven, slik at Adam og Eva kunne spise og motta Guds guddommelige liv.
I stedet spiste de av treet til kunnskap om godt og ondt. Dette er også Kristus. Det er Guds evige moralske lov. Det er ikke noe galt med kunnskapens tre til godt og ondt. Hvis det var tilfelle, ville Gud ikke ha plassert det i midten av haven. Hvorfor skulle Gud ha plassert et tre i haven som ikke var godt for dem?
Problemet gjaldt ikke frukten fra treet. Problemet var at Adam og Eva spiste av det utenom den guddommelige orden. Hvis de hadde spist av guddommelig liv og blitt sterke i Kristus, da ville de ha kunnet skjelne mellom godt og ondt, og vært i stand til å velge det gode og avvise det onde. Evnen til å skjelne mellom godt og ondt, sammen med styrke og visdom til å velge det gode og avvise det onde, er et tegn på åndelig modenhet.
Gud pustet menneskelig liv inn i Adams nesebor, og Adam ble en levende sjel. Hvis Adam hadde spist av livets tre, Kristus, ville han ha levd for alltid i kjøttet. Han ville ikke lenger bare ha vært støv, han ville ha vært evig støv.
Det var på dette tidspunkt at menneskene mistet udødelighet. Deres kropper ble intelligent støv—ikke noe mer. Tilsynelatende mottok Gud Adam og Eva inn i den åndelige verden da de døde fysisk, og deretter vendte deres kropper tilbake til støv hvorfra de var tatt.
Det er imidlertid ikke Guds vilje at de fantastiske kropper som Han har gitt oss skal vende tilbake til støv hvorfra de ble formet, og så forbli der for alltid. Gud gjenoppretter liv og udødelighet gjennom evangeliet.
Han er Den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter Sin egen rådslutning, og nåde, den som Han ga oss i Kristus Jesus fra evighet av. Nå er denne nåde blitt åpenbart ved vår Frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet. (2. Tim.1:9,10)
Liv og uforgjengelighet! Liv i den indre natur og uforgjengelighet i kroppen.
Vi bruker Joh.3:16 som en billett til himmelen. Det er det ikke. Løftet som er gitt til enhver som tror at Jesus Kristus er Guds Sønn og vår Forløser, er at han ikke skal fortapes, men ha evig liv. Dette dreier seg om udødelighet i kroppen—det som Adam og Eva mistet i begynnelsen. Det er kroppen som går fortapt, og ikke den indre natur.
Det er den samme idé som uttrykkes i ”Den som lever og tror på Meg skal aldri dø, for Jeg er oppstandelsen”.
Paulus’ mål var forløsningen av syndens og dødens kropp—dvs. fornyelse i rettferdighet og liv. Hvis vårt mål ikke er forløsningen av vår kropp, hvis vi ikke jager fremad i Guds Ånd hver dag for å nå fram til oppstandelsen, dvs. guddommelig liv i vår kropp, følger vi ikke Kristus som vi burde gjøre. Vi venter på å dø for deretter å komme i himmelen, mens muligheten for å nå fram til oppstandelsen fra de døde går oss forbi.
Husk på at vi ikke mener at vi oppreises i vår kropp på nåværende tidspunkt. Paulus sa helt tydelig at vi skal oppreises i vår kropp i ett nu ved den siste basun—den syvende basun, som står omtalt i Åpenbaringsboken. Vi taler først og fremst om den indre oppstandelse hvor vår indre natur blir fylt med Kristus, som forløper for den endelige oppstandelse av det hus hvor den indre natur bor.
Den indre og ytre oppstandelse henger sammen. Man kan ikke ha en ytre oppstandelse til guddommelig liv hvis den indre natur framdeles i det store og hele er korrupt. Jeg tror at leseren med letthet vil forstå logikken i dette.
La oss se litt nærmere på følgende vers fra Romerbrevet.
Dersom Kristus bor i dere, da er nok kroppen død på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal Han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige kropper ved Sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjøttet noe, så vi skulle leve etter kjøttet. For dersom dere lever etter kjøttet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder kroppens gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. (Rom.8:10-14)
”Dersom Kristus bor i dere, da er nok kroppen død på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.”
Vår fysiske kropp er åndelig død på grunn av synden som bor i den. Vår åndelige natur er imidlertid levende fordi den rettferdige Kristus bor i oss. Våre synder er blitt tilgitt på grunn av forsoningen ved Jesu blod på Golgata kors.
Vi er åndelig levende. I virkeligheten er vi ved Guds høyre hånd i Kristus. Men vi har en syndig natur. Synden bor i vårt kjøtt. Død, som er atskillelse fra Guds Ånd, følger alltid synd. Liv, som er Guds Ånd, følger alltid rettferdighet.
”Dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere.”
I motsetning til den gamle pakt består ikke den nye pakt i ord som er skrevet på sten eller papir. Den nye pakt er Jesus Kristus Selv, som virker i oss ved Helligånden. Den nye pakt er en Åndens pakt.
Den kristne religion er blitt til en samling av ”trosbekjennelser”, som varierer fra sekt til sekt. Slik skulle det ikke være. Den kristne frelse er Guds Ånd som bor i oss. Det er denne ene Ånd som gjør alle sanne kristne til brødre, selv om deres lære kan være helt forskjellig.
Hvis Kristus ikke bor i oss, hører vi ikke Ham til.
Guds Ånd bor i ethvert sant barn avGud.
”Han som reiste Kristus opp fra de døde, skal også levendegjøre deres dødelige kropper ved Sin Ånd, som bor i dere.”
For å forstå hva denne setning betyr, må vi tenke litt nærmere over de to kropper som er involvert i oppstandelsen av kroppen.
For det første vår kjøtt-og-ben kropp. Når Herren vender tilbake vil den kropp være begravet ett eller annet sted. Kanskje vil tusener av år ha passert, eller kanskje er vi blitt kremert eller blåst i ti tusen biter av en bombe. Dette spiller ingen rolle. Gud vil alltid vite hvor våre elementer befinner seg, og vil samle dem slik at vi vil bli i stand til å stå oppreist på jorden.
For det annet finnes det en kropp—en kledning—som dannes i overensstemmelse med vår jordiske livsførsel. Den befinner seg i himmelen på nåværende tidspunkt. Når så vår kjøtt-og-ben kropp oppreises, vil den bli overkledd med vår himmelske kropp.
Vi vet jo at om det telt vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. (2. Kor.5:1,2)
Jesus sa at alle som er i gravene skal høre Hans stemme og komme fram. Den kraft som vil bevirke denne oppstandelse er ikke evig liv. Det er den kraft som skapte og opprettholder det materielle univers. Kanskje er det den kraft hvorved englene lever, for englene eier antakelig ikke Jesu Kristi liv.
Skriften sier at Han som reiste Kristus opp fra de døde, vil også gi liv til våre dødelige kropper ved Sin Ånd som bor i oss. Når, og på hvilken måte, vil Guds Ånd gi liv til våre dødelige kropper?
I Matteus evangelium, det trettende kapitel, står det at i de siste dager vil Guds budbringere fjerne fra Guds kongerike alt som forårsaker synd. Dette betyr at synden som bor i vårt kjøtt vil bli fjernet. Hvis dette er tilfelle, vil det som forårsaker død bli fjernet.
Menneskesønnen skal sende ut Sine engler, og de skal sanke ut av Hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. (Matt.13:41)
Hvis vi har del i Kristi kongerike, kan vi se fram til at synden skal fjernes fra oss ved slutten av denne tidsalder.
Dette vers fra Matteus er av aller største viktighet. Det opplyser oss om tidspunktet når vi vil bli befridd fra syndens makt—en befrielse som er kjøpt til oss ved Jesu blod på korset.
Det sier ikke noe om hvor dette vil finne sted. Men fordi verset sier at ”alt som volder anstøt og de som lever i lovløshet” skal fjernes, og fordi vi vet at det ikke er plass for det onde i himlenes rike, må vi konkludere at fjernelsen av synd vil finne sted i himmelen og på jorden samtidig, fordi noen av de utvalgte vil være i himmelen og noen på jorden.
Vanligvis er det slik at vi ikke forstår betydningen av vår egen tid. Dette gjaldt i særdeleshet jødene som levde på Jesu tid. Vi har en tendens til å se framover til at noe særskilt og spektakulært vil skje i framtiden, hvor vi vil bli ført ut av oss selv og inn i en slags ny tilstand uten noen form for personlig viljes-og trosinnsats. Vår tids undervisning om bortrykkelse før trengselsperioden er et godt eksempel på dette. Ikke sant?
I de siste 50 år har jeg vært overbevist om at Gud har startet med å rense ut synden fra Sitt folk. Det dreier seg om den åndelige fullbyrdelse av forsoningsdagen, da den andre geita—syndbukken-ble ført levende ut av leiren. Dette var også en forsoningsgeit—selv om den ikke ble slaktet.
Det er skrevet at hvis vi bekjenner våre synder, er Herren trofast og rettferdig så Han tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet. Jeg mener at dette taler både om tilgivelse og renselse fra syndens nærvær i oss. Ellers ville denne uttalelse bety at Herren er trofast og rettferdig så Han tilgir oss våre synder og tilgir oss våre synder. Ikke sant?
Vi er blitt opplært i så lang tid til å tro at så lenge vi lever på jorden kan vi være tvunget til å synde—at tanken om å bli satt fri fra syndens makt er vanskelig å akseptere. Og dog erklærer Bibelen at Kristus kom for å tilintetgjøre djevelens gjerninger. Vi har bare aldri trodd på muligheten for en slik forløsning.
Daniel forteller oss at Gud vil gjøre en ende på synd. Matteus informerer oss at Guds budbringere vil fjerne fra Hans kongerike ”alt som forårsaker synd”. Kan du se at dette ikke refererer til syndsforlatelse. I stedet taler det om alt som forårsaker synd og motiverer oss til å synde. Det er et herlig løfte, ikke sant?
La oss nå vende tilbake til oppstandelsen.
Vår kropp, som for det meste består av hva vi tenker, hva vi sier og hva vi gjør, er død på grunn av iboende synd. De syndige åndsmakter som bor i vårt kjøtt påvirker hva vi tenker, hva vi sier og hva vi gjør. Derfor kommer våre tanker, våre ord og våre handlinger fra åndelig død og fra lyster som ikke har sitt utspring i Gud.
Hvis det er slik at ved denne tidsalders slutt vil Guds budbringere fjerne fra Hans kongerike alt som forårsaker synd, kanskje vår kropp vil bli påvirket av Helligånden og ikke av Satan. Kanskje dette er hva det menes med at ”Han som reiste Kristus opp fra de døde vil også gi liv til deres dødelige kropper ved Sin Ånd, som bor i dere”.
Ut fra Matteus kunne man tro at engler vil komme ned fra himmelen, vifte med en magisk tryllestav, og i ett nu blir vår syndige natur fjernet!
Men hva om Helligånden i dag sier oss at hvis vi vil bekjenne og vende oss bort fra våre synder, så vil Ånden lede oss og gi kraft til vår tenkemåte, vår tale og vår atferd? På den måte kan man si at vi vil leve i guddommelig liv, i oppstandelsesliv, i Kristi liv.
Hva hvis ”budbringerne” i Matteus, det trettende kapitel, er menneskelige forkynnere? Hva hvis vi må samarbeide i befrielsesprogrammet ved å bekjenne våre synder, frasi oss dem, vende oss bort fra dem, og erklære dem for verdige til evig tilhold i ildsjøen, og vende oss bort fra dem med all den besluttsomhet og årvåkenhet vi kan oppmønstre?
Når Helligånden peker på verdslighet, lyst eller egenvilje og opprør i din atferd, bekjenn det overfor Gud. Be så om Hans hjelp med å vende deg bort fra det. Se så om det ikke blir en forandring i ditt liv.
Hvem vet! Vi er kanskje ved denne tidsalders slutt!
Kanskje er det dette som Paulus mente med å nå fram til oppstandelsen fra de døde—at Gud gir liv til våre dødelige kropper ved Sin Ånd.
I alle fall. Det å bekjenne våre synder og vende oss bort fra dem er en god ting. Ikke sant?
Disse handlinger bringer virkelig Kristi liv inn i oss, og dette er i seg selv oppstandelse. Ikke den oppstandelse som skal finne sted når Herren vender tilbake, men de første skritt hen imot denne store begivenhet.
”Derfor, brødre, skylder vi ikke kjøttet noe, så vi skulle leve etter kjøttet.”
Jeg skulle ønske at denne setning ville bli understreket overfor alle nålevende kristne og alle kristne i den åndelige verden (for jeg tror at de døde lærer fra oss, på samme måte som vi har lært fra dem ved å studere deres liv i Bibelen).
Hvor mange ganger har vi ikke hørt sagt at vi må synde så lenge vi lever i en kropp på jorden. Men apostelen Paulus sier helt tydelig at vi ikke er nødtvunget til å leve etter den syndige natur. Jeg er klar over at mange vil reagere med hån hvis noen antyder noe annet. Men alle Guds løfter realiseres ved tro, og tro kommer gjennom det som står skrevet.
Det står skrevet at vi ikke er nødt til å leve lenket til vår syndige natur. Vi kan tro dette eller ikke, men dette er hva Boken sier.
Hvorfor har ikke Guds tjenere alltid lært oss dette? Jeg vet det ikke. Vi skulle virkelig forkynne det som står i Skriften, og ikke våre tradisjoner. Tror du dette? Da tror du at vi ikke må være underlagt å måtte synde mens vi lever på jorden.
Kristus kom for å tilintetgjøre djevelens gjerninger, og ikke tilgi djevelens gjerninger.
”For hvis du lever i henhold til den syndige natur, vil du visselig dø.”
Hva betyr egentlig denne setning?
Er det ikke slik at mennesker dør fysisk hva enten de lever i henhold til den syndige natur eller ikke? Dette uttrykk refererer ikke til den fysiske død.
Husk på at Paulus sa at Gud vil levendegjøre våre dødelige kropper ved Sin Ånd. Kanskje meningen her er at hvis vi velger å fortsette i kjøttets lyster, vil kroppen fortsette med å være død på grunn av synd. Den vil ikke bli levendegjort ved Guds Ånd.
Hva vil så skje på oppstandelsesdagen? Vår kjøtt-og-ben kropp vil oppreises så den står på sine føtter, men det vil ikke være noe liv i den. Vil den på det tidspunkt bli overkledt med en kropp fylt med evig liv fra himmelen? Neppe!
Kroppen fra himmelen, som er blitt formet etter vår jordiske atferd, vil åpenbare i seg selv den syndige naturs forgjengelighet og død. Slik vil vi bli oppreist til skam og evig forakt, som profeten Daniel sier. Paulus sier i Galaterbrevet at hvis vi lever i den syndige natur, vil vi høste fordervelse.
Far ikke vill! Gud lar Seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjøtt, skal høste fordervelse av kjøttet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:7,8)
”Men hvis du døder ved Ånden kroppens onde gjerninger, vil du leve.”
”Kroppens onde gjerninger” er den syndige naturs gjerninger. Vi må ved Ånden døde dem. Hvordan gjør vi det? Ved å bekjenne og avstå fra dem når Helligånden peker på dem for oss. Å døde dem betyr at ilden og livet i dem utslukkes, slik at vi blir istandsatt til å velge ikke å praktisere disse onde gjerninger.
Alt dette lyder fornuftig. Synes du ikke? Guds løfte er at Han vil levendegjøre vår dødelige kropp ved Sin Ånd som bor i oss. Hvordan gjør Ånden dette? Ved å lede oss og istandsette oss til å bekjenne og avstå fra våre onde gjerninger. Ikke alle på én gang. Men ”by etter by”, for å si det på den måten, etterhvert som Helligånden fører oss inn i vår arv, som for en stor del er vår kropp. Huset som inneholder vår åndelige natur. Vi er i kamp for vår kropp, ikke sant?
”For de som ledes av Guds Ånd er Guds sønner.”
Guds sønner ledes av Guds Ånd. Hva leder Guds Ånd oss til? Av versets sammenheng kan vi si at Guds Ånd leder oss til å avlegge vår syndige naturs gjerninger.
Den sanne kristne vandring er en vandring hvor vi lærer å skille mellom det som er godt og det som er ondt, og velge det gode og frasi oss det onde.
For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt. (Hebr.5:13,14)
Hvis Adam og Eva hadde valgt først å spise av livets tre, Jesus Kristus, ville de ha kunnet spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Da de ble oppmerksom på at de var nakne ville de ha hatt styrke til å nærme seg Gud og fått den kledning som Han hadde skaffet tilveie for dem.
Adam og Eva var uskyldige. Uskyldige mennesker kan ikke ta vare på paradis når de har det. De må lære forskjellen mellom godt og ondt, slik at de kan velge det som vil bringe dem kjærlighet, glede og fred, og avvise det som resulterer i lidelse og død. Hvis vi ønsker å bli som Jesus, må vi få del i Ham inntil Hans kunnskap om godt og ondt, og Hans glede over rettferdighet og over Guds vilje, forøkes i oss.
Jesus sa noen viktige ting vedrørende vår oppstandelse.
Den som spiser Mitt kjøtt og drikker Mitt blod, har evig liv. Og Jeg skal oppreise ham på den siste dag. (Joh.6:54)
Ser du hvordan dette vers taler om at den indre oppstandelse kommer før den ytre oppstandelse?
Hver gang vi nekter å gi etter for vår syndige natur, og i stedet gjør det som vi føler Guds Ånd ønsker at vi skal gjøre, blir vi matet i det åndelige område med Jesu Kristi kjøtt og blod. Han er Selv livets tre. Han er Selv oppstandelsen og evig, uforkrenkelig oppstandelsesliv.
Det er Guds vilje at vi lever ved å spise og drikke Kristus på samme måte som Kristus lever ved å få del i Faderens liv.
Likesom den levende Faderen har sendt Meg, og Jeg lever ved Faderen, slik skal også den som spiser Meg, leve ved Meg. (Joh.6:57)
Når vi spiser Jesu kjøtt og drikker Hans blod, vokser oppstandelseslivet i oss. Når så den siste dag kommer, vil det oppstandelsesliv som allerede har blitt skapt i oss, bli overkledd med dets motpart—en kropp dannet av evig liv som er reservert i himmelen for oss, og som vi vil bli gitt ved Herrens komme.
Hvis vi skal kunne leve i oppstandelsesliv, må vi akseptere Kristi lidelser som sendes på vår vei for å istandsette oss til å gå over fra adamittisk liv til den livgivende Ånds liv, som er Jesus Kristus. Veien til oppstandelsesliv går alltid gjennom korset.
Vi ser dette i apostelen Paulus’ liv:
For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjøtt. (2. Kor.4:11)
Hvis vi ønsker å kjenne Kristus og kraften i Hans oppstandelse, må vi være villige til å ta del i Hans lidelser. Vi må si nei til oss selv, ta opp vårt kors-noe som kan innebære at våre ønsker utsettes på ubestemt tid-og følge etter Herren. Dette er det sanne kristne liv. Alt annet er bare tom religion.
Jesus sa til menigheten i Laodikea, menigheten hvor ”menneskerettigheter” blir forkynt, at Han står ved døren og banker. Dette er sannheten på nåværende tidspunkt for de selvsentrerte menigheter i Amerika—og antakelig flere andre steder i verden. Vi er så travelt opptatt med våre programmer at vi ikke vet med sikkerhet hva Kristus tenker eller gjør.
Hvis vi vil omvende oss fra alle våre menneskelige anstrengelser og lytte til Ham, vil vi legge merke til at Hans ønske er å komme dypere inn i vår personlighet. Han ønsker å holde nattverd med oss. Han blir næret ved vår lydighet og tilbedelse. Vi næres ved Hans kjøtt og blod. Dette er måten som vi bør leve på til alle tider—både dag og natt.
En tid med grufullt moralsk og fysisk forfall står like om hjørnet i USA. Ingen vil kunne bli stående i åndelig seier med mindre han eller hun uavbrutt spiser Jesu kjøtt og drikker Hans blod. Hvis vi ikke lever i Kristus, vil vi ikke kunne redde oss selv, vår familie eller våre kjære. De åndelige krefter som vil slippes løs på det tidspunkt vil overvinne oss. Vi vil ikke lenger kunne be på grunn av den åndelige motstand.
Men hvis Kristus lever i oss, og vi lever i Ham hvert øyeblikk, vil vi ikke kunne beseires uansett hvordan fienden raser.
Apostelen Paulus fortalte oss hvordan vi skal leve:
Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjøttet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga Seg selv for meg. (Gal.2:20)
Det er ikke nok å være korsfestet. Alle mennesker ute i verden er korsfestet på den ene eller annen måte. Tyven på korset som ikke angret, var korsfestet. Men han var ikke korsfestet ”med Kristus” på den måte som Paulus mente.
Alle lider. Overtrederens vei er hard. Den onde person som lider, får ikke gavn av lidelsen, mens den lidelse som den tålmodige hellige utholder, gjør at oppstandelseslivet i hans personlighet øker.
”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”
Dette betyr at Paulus levde i oppstandelsesliv. Han levde fortsatt i en kropp av synd og død, men Paulus avla og dødet de syndige gjerninger ved Ånden. Han lengtet etter Herrens dag hvor Jesus vil fjerne alle spor av synd og opprør fra hans kjøtt, og kle ham med en kropp av uforkrenkelig, evig liv.
”Det liv jeg nå lever i kjøttet, det lever jeg i troen på Guds Sønn.”
Den rettferdige lever ved tro. Det motsatte av å leve ved tro er å stole på vår egen visdom, styrke og evner. Paulus ba uten opphør, og brakte alle beslutninger framfor Kristus for å få visdom og styrke og for å kjenne Hans vilje. Dette er måten vi må leve på hvis vi ønsker å nå fram til oppstandelsen som er til liv.
Poenget i alt som vi har sagt er at ved Helligåndens hjelp må vi døde alt som holder vår kropp i en tilstand av åndelig død.
Fortidens hellige og martyrer søkte etter en bedre oppstandelse.
Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. (Hebr.11:35)
I dag åpner Gud Sitt Ord og åpenbarer mange sannheter for oss—sannheter som tilsynelatende har for en stor del vært skjult opp gjennom den kristne tidsalder. Kanskje viktigst blant disse sannheter er at oppstandelsen vi vil komme til å erfare blir bestemt av vår atferd i dag.
To typer vranglære har festet seg i kristen tankemåte—vranglære som forhindrer Guds folk fra å ta opp kampen for å vinne en kropp som er fylt med uforgjengelig oppstandelsesliv.
Den første type vranglære er at hensikten med den kristne frelse er å gjøre oss kvalifisert for en evig residens i himmelen. Det finnes intet skriftsted hverken i GT eller i NT som antyder at vi er frelst for å komme i himmelen og være der i all evighet. Denne tanke hersker blant hengivne troende som roser seg av at de holder fast på den fulle verbale inspirasjon av de godtatte hebraiske, arameiske og greske tekster.
De fundamentalistiske kristne står fullt og helt fast på Bibelens guddommelige inspirasjon, og vil om nødvendig forsvare dette standpunkt inntil døden. Og allikevel fortsetter de med å undervise og tro at frelsens hensikt er at vi kommer i himmelen.
Hvis vår evige residens i himmelen er målet for vår frelse, og den frie nåde er midlet for å nå fram til denne residens, blir det vanskelig å forstå apostelen Paulus når han taler om å nå fram til oppstandelsen fra de døde som det mål han etterstreber for enhver pris.
Forresten, jeg har lagt merke til at kristne mennesker tror at vi blir oppreist fra de døde for å komme i himmelen. Dette er selvsagt ikke logisk. Vi kommer i himmelen når vi dør, og ikke ved at vi blir oppreist fra de døde.
Vi oppreises fra de døde for at vi kan gjenoppta vårt liv på jorden. Vi trenger ikke en kropp som er fyllt med Guds Ånd for å leve i himmelen.
Den andre vrangforestilling er basert på den første. Den første vrangforestilling synes åpenbart å ha oppstått allerede i de tidlige århundreder av den kristne tidsalder. Den andre vrangforestilling synes å ha oppstått i midten av det nittende århundrede. Så vidt jeg vet fantes ikke denne type villfarelse—læren om en bortrykkelse før trengselsperioden av alle bekjennende kristne troende—i skriftene til de tidlige kirkefedre.
Læren om ”bortrykkelse” ignorerer, eller farer lett over, viktigheten av oppstandelsen fra de døde. Og dog er det oppstandelsen, og ikke himmelfarten opp i skyene, som markerer seieren over den siste fiende—den fysiske død.
Paulus var ikke opptatt med å nå fram til ”bortrykkelse” som målet for sitt disippelskap. Vi kan ikke nå fram til ”bortrykkelsen”. ”Bortrykkelsen” er det samme som himmelfarten, som følger etter at de helliges kropper blir oppreist.
Jesus kommer til syne i skyene over jorden. (Skyene kan være en symbolsk representasjon av de hellige som kommer til syne samtidig med Herren.)
Det vil lyde et krigsrop, for dette er Harmageddon-slaget.
Erkeengelen Mikaels røst vil lyde. Han vil føre an foran krigsenglene.
Guds basun vil lyde og annonsere Kongen og Hans kongedømme. Dette er den syvende basun som står omtalt i Åpenbaringsboken—den siste basun.
Verdens kongedømmer har nå blitt Guds og Hans Salvedes kongedømme.
På dette tidspunkt vil gravene åpnes og de seirende hellige vil stå på deres føtter. Dette er den første oppstandelse fra de døde—seieren over den siste fiende.
De hellige som da lever på jorden vil bli forvandlet, slik at de også vil fylles med evig oppstandelsesliv.
Denne samling som vil finne sted vil være den vidunderligste tid for fellesskap noensinne på jorden.
Satan og de ondes hærer kan ikke stille noe opp for å skade denne sammenkomst av lysende hellige. De vil skjære tenner i raseri og være maktesløse til å kunne gjøre noe som helst overfor denne herlige sammenkomst av hellige.
Når Gud ser at denne vidunderlige samling når sitt høydepunkt, vil Hans kraft senke seg ned over Hans folk. Langsomt, kanskje til lyden av et himmelsk orgel, vil denne store Herrens armé stige opp for å sitte på hvite hester for å ride bak deres mektige Erobrer når Han stiger ned på Oljeberget.
Ve over synderne i Sion på den dag, for de har unnlatt å dø til deres selvliv og egenvilje for å følge Herren i tålmodig disippelskap! Ve over de lærere som har søkt sin egen ære, og ikke advart Guds folk om oppstandelsesdagens sanne natur—om redselen ved Herrens komme! De vil komme til å stå der med sine forførte menigheter og måtte motta den lønn som rettelig tilkommer dem fra Ham hvis navn er Trofast og Sanndru.
… så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død—om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil.3:10,11)
De to typer vranglære som jeg har nevnt ovenfor er årsaken til at dette skriftsted hverken forkynnes eller forstås. Hvis vårt mål er himmelen, og vi kommer dit ene og alene ved nåde, vil vi helt sikkert ikke legge alt det bort i våre liv som Herren minner oss om er nødvendig, og regne alt for tap så vi kan vinne Kristus.
Vi vil ikke følge Paulus med å jage fremad for å vinne oppstandelsen fra de døde.
Jeg tror det er på tide med en reformasjon i kristen tenkemåte. Er du enig?
(“Kampen Om Kroppen”, 4229-1)