Å KJENNE GUD
Hva angår forlikelse med Gud vil vi nedenfor ta for oss tre områder som er særlig viktige å behandle i dybden: Vårt valg av omgivelser, vår personlighet og vårt kjennskap til Herren. Hovedformålet med våre jordiske liv er å komme til å kjenne Herren.
Å KJENNE GUD
Et hovedbegrep når det gjelder ”forsoningen” er forlikelse. Den menneskelige personlighet er i Satans bilde, er i forening med ham og utfører hans gjerninger. Den er fremmedgjort fra Gud. Den guddommelige forløsning gjenoppretter den menneskelige personlighet til vennskap (forliker den) med Gud.
Men den guddommelige forsoning, eller forlikelse, går lenger enn gjenopprettelse av vennskapet med Gud. Dens mål er å komme i fullkommen forening med Gud. Den guddommelige forløsning fjerner individet fra Satan og Satans gjerninger, forandrer ham til å bli i Guds bilde, og fører ham inn i fullkommen og hel forening med Gud ved Jesus Kristus, slik at Guds gjerninger blir virksomme gjennom ham.
Hva angår forlikelse med Gud vil vi ta for oss tre hovedområder som er helt nødvendige å gå til bunns med for å kunne komme inn i Guds hvile:
- vårt valg av omgivelser
- vår personlighet
- vårt kjennskap til Gud
Av disse tre områder er det tredje, det å kjenne Gud, det viktigste. Det inkluderer tro, tillit og håp til Guds Ords pålitelighet, forvandling av vår vilje til fullkomment å hvile i Guds vilje, ydmykhet, total avhengighet av, og glad lydighet mot Herren.
Omgivelsene og vår personlighet kan uten vanskelighet bli omformet både i det åndelige område og på jorden når vi adlyder Herrens bud. Men Gud bruker de vanskelige og problemfylte tider vi opplever i vår jordiske vandring for å lære oss hvordan vi kan være til behag for Gud og vandre med Ham.
Vi snakker ikke om skyld i forbindelse med vårt valg av omgivelser, vår personlighet eller vår mangel på det å vandre med Gud. For selve skylden ble tatt hånd om på Golgata. Vi er allerede fullkomment forsonet med Gud hva skyld angår.
I stedet dreier det seg om det som er satanisk og egenrådig i disse tre områder som må bli fullstendig forvandlet inntil Faderen i Kristus er Alt-i-alt.
Vårt valg av omgivelser har å gjøre med hvorvidt vi ønsker, eller ikke ønsker, å delta i mørkets ufruktbare gjerninger, og vår forkastelse eller aksept av det hellige og fredfylte nærvær av Gud og Hans engler.
Når vi snakker om å forkaste eller akseptere Guds hellige nærvær, mener vi ikke å forkaste eller akseptere måten de lokale menigheter fungerer på, for de er ofte bare sosiale klubber hvor kjødets gjerninger stortrives. De kristne menigheter vekker mange ganger avsky hos slike personer som har potensiale for å kunne bli Guds sanne tjenere.
Når vi ber til Herren gir Han visdom og nåde, slik at vi istandsettes til å komme ut fra verdens djevelske vanvidd og leve et hellig, ydmykt og stille liv, satt til siden for Gud. Slik forbereder vi oss til å leve i det åndelige paradis og i Guds rike.
Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere. (2. Kor.6:17)
Legg merke til at Gud ikke tar imot oss før vi har tatt steget og beveget oss ut fra verdens urenhet. Den sanne hellige føler seg ikke hjemme i verden. Han ber, mediterer i Skriften og har fellesskap med sanne disipler.
Et stort antall av vår tids såkalte kristne vender seg ikke bort fra verdslige venner og verdslig levemåte. Derfor er de ikke forlikt med Gud i denne dimensjon av deres personlighet. Det ville være grusomt om Herren tillot dem adgang i det åndelige paradis, for det ville bli meget ubehagelig for dem å være sammen med dem som befinner seg der.
Vi viser om vi er kandidater for frelse eller for helvete ved de valg vi tar når det gjelder vårt valg av omgivelser. Det er dårskap å snakke om å være ”frelst av nåde” med tanke på å bli akseptert i det åndelige paradis når vi dør, hvis vi stadig vekk lever som verdens mennesker.
Det er mange i dag som mottar Jesus bare for å unnslippe pine når de dør, og ikke fordi de elsker Herren og Hans nærvær. Frelsen er ikke ment å skulle være en billett som gjør at vi unnslipper pine. Den innebærer en omvendelse fra vårt valg av omgivelser, en forvandling av vår personlighet og kjennskap til Herren.
Å se på TV er muligvis den største anstøtssten når det gjelder vårt valg av omgivelser. TV er en forbannelse, en trelldom. De som virkelig vandrer med Herren sitter ikke foran TV og stirrer på demoniske aktiviteter som begjær, lyst, mord, fyll og trolldom.
Den sanne hellige frykter ikke så meget helvetets pine som han frykter for alt som helvetet innebærer. Intet individ i Guds glade og fredfylte paradis, ville se på TV hvis det var anledning for dette. Han ville umiddelbart merke at helvete var blitt brakt inn i paradis, og han ville flykte fra dets heslighet og dets demoniske vanvidd. Alt det som det har å tilby for våre sanser.
Hvis vi elsker det vi ser på TV, elsker vi ikke Gud eller Guds nærvær. Vi er fremdeles fylt med helvete. Vi er ikke forlikt med Gud i dette område. Vi er ikke i Guds hvile. Vi elsker fremdeles det som Gud avskyr. Når det gjelder omgivelser har det ikke skjedd en forsoning, en forlikelse.
Hvis du er bundet av å måtte se på TV, be Gud om styrke til å vende deg bort fra denne kilde for demonisk trelldom.
Vi kan unnfly verdslighet, hvis vi ber Gud om hjelp, og gjør en anstrengelse for å slå av TV, og vender oss bort fra verdslige venner. Hvis Gud ser at vi virkelig ønsker Hans nærvær, vil Han føre oss til det åndelige paradis når vi dør. Dessuten vil Han hjelpe oss når det gjelder våre jordiske omgivelser, selv om meget vil forbli det samme. Dette er fordi Hans hensikter fullbyrdes midt i mørke og trengsel.
Vår personlighet har også behov for å bli forlikt med Gud. Den iboende synd, som Paulus snakker om, er den sataniske natur som bor i våre lemmer.
Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. (Rom.7:17)
Iboende synd må fjernes ved Helligåndens kraft. Hvis vi adlyder Guds Ord, ber uten opphør, mediterer i Skriften dag og natt, gjør hva vi mener Gud ønsker vi skal gjøre, er regelmessig sammen med helhjertede hellige (hvor dette er mulig), gir av våre midler, tjener med de gaver Gud har gitt oss, bekjenner våre synder og omvender oss fra dem, da vil Herren fra tid til annen fjerne noen av de skitne klær som er del av vår falne natur, og erstatte dem med høytidsklær..
Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. (Sak.3:4)
”Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg”!
Når den iboende synd fjernes litt etter litt, kan Kristi rene natur og vesen formes i oss. På den måten fødes vi stadig på nytt. Stykkevis, litt etter litt, erstattes den falne adamittiske natur med den guddommelige natur.
Denne prosess symboliseres i Sak.3:5:
Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der.
Den ”rene luen” betyr fornyelsen av våre sinn i Herren, og ”andre klær” er den rettferdige livsførsels kledning som vår personlighet vil iføres.
… Vær tro inntil døden, så vil Jeg gi deg livets krone. (Åpb.2:10)
Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær… (Åpb.3:5)
Befrielse fra iboende synd er vår belønning for å tjene Herren i trofasthet. Kronen og rettferdighetskledningen er belønningen som vil gis til de seirende.
Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! (Rom.7:23)
Det er bare Jesus Kristus som ved sin autoritet og kraft kan befri oss fra iboende synd. Vi må alltid motstå synd med den styrke Gud gir oss, men høytidsklærne får vi ved Herrens inngrep.
Én av de største misforståelser i kristendommen har å gjøre med selve forløsningens vesen. De troende har det inntrykk at de må gå gjennom livet mens de prøver på å etterligne Jesus, vel vitende at de aldri kan klare å nå fram til Hans standard.
Man resonnerer på følgende måte: Siden vi allikevel ikke kan klare å holde Guds bud, er hensikten med Guds nåde å føre mennesker over i hellige omgivelser på tilgivelsens grunnlag. Så snart de kommer i disse hellige omgivelser, dvs. himmelen eller det åndelige paradis, vil de istandsettes til å holde Guds bud.
Men Gud er i stand til å gjøre langt mer enn dette. Ved Jesus Kristus kan vår personlighet forvandles selv om vi fremdeles lever i dødsskyggens dal—denne nåværende verden.
Gud forventer ikke at vår adamittiske natur skal imøtekomme den standard som Jesus har satt. Gud har besluttet å henvise vår gamle natur til Golgatas kors, til tilintetgjørelse. Gud gir oss en ny natur, Kristi natur, som møter Guds standard fordi den er guddommelig og ikke menneskelig.
Hvis vi ønsker at vår falne naturs synder skal fjernes, må vi be, lese i Skriften, komme regelmessig sammen med de hellige, adlyde Herren, gi av våre materielle goder, tjene med de gaver vi har, og gjøre alt som Skriften forlanger. Slik må vi leve i vår falne, adamittiske natur. Vi må hele tiden tjene Gud som best vi kan, selv om Gud enda ikke har forløst oss fullstendig fra begjærets og selvopptatthetens lenker.
Det er i virkeligheten helt umulig for oss med vår falne natur å møte Guds standard for en rettferdig, hellig og lydig livsførsel. Men vi må uavbrutt tjene Gud med den styrke vi har. Vi kan nekte å synde, og vi kan og må med Helligåndens hjelp kjempe iherdig imot kjødets, sjelens og det dødelige sinns lyster.
Hvis vi ber uavlatelig, mediterer i Skriften og gjør hva Gud har sagt så godt vi kan, så vil Gud fra tid til annen fjerne fra oss noen aspekter av vår falne natur og erstatte dem med Kristi guddommelige natur. Forløsningen av vår personlighet består i at synden fjernes og erstattes med Kristi personlighet.
Det er viktig å legge merke til at en slik forvandling bare vil finne sted hvis vi adlyder Gud omhyggelig. Den vil ikke finne sted hvis vi ikke er trofaste med de muligheter, den kunnskap, de gaver og den åndelige styrke som Gud har gitt oss.
Vår adamittiske natur kan aldri bli forlikt med Gud. Bare Kristus i oss er akseptabel for Gud. Hvis vi ønsker at vår sjel skal forløses, må vi være trofaste i å gjøre hva Gud ber oss om. Det er bare når vi adlyder Herren i våre nåværende vanskeligheter at Han vil komme og forvandle vår kledning.
Rettferdighet, hellighet og lydighet mot Gud kommer til oss fra himmelen når vi er trofaste i å holde Herrens ord.
Vi kan altså bli befridd fra den iboende synd når Herren utskifter vår kledning. Hvis vi er trofaste med den rettferdighet Herren ga oss da vi mottok Jesus Kristus, og etterstreber å adlyde apostlenes ord, så vil Herren etterhånden fjerne vår verdslighet, vår iboende synd og vår egenvilje. Han vil gi oss et nytt hjerte.
Når Jesus kommer tilbake, vil Han se om vi har vært trofaste. Hvis vi uopphørlig har satt oss fore å gjøre Hans vilje ved at vi fullt ut har gjort bruk av Guds rikes liv og evner som Han har gitt oss, så vil Han fullføre arbeidet med å fjerne manglene i vår personlighet. Han vil krone forløsningsverket ved å overkle vårt oppstandelseslegeme med et legeme av liv som uopphørlig søker å vandre i rettferdighet, hellighet og lydighet mot Gud.
Til den person som elsker Gud og søker Ham, vil det bli gitt et rettferdig, hellig og lydig hjerte. Til den person som avviser Gud og Hans veier, vil Han gi villfarelse, et urent hjerte og urene hender, en opprørsk ånd.
Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen,… (2. Tess.2:11)
Guds guddommelige rettferdighet krever at de som nekter å akseptere den guddommelige forvandling, vil bli ført over i det åndelige område i deres uforvandlede tilstand. De hellige vil være hellige, og de urene vil være urene.
La dem som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort! (Åpb.22:11)
Mens vi er her på jorden kan vi skjule våre motiver og i en viss grad våre gjerninger. Men i det åndelige område vil våre motiver såvel som våre gjerninger være åpenbare for alle.
Hvis vi er en løgner, vil den løgnaktige natur være synlig. Hvis vi prøver å trenge andre tilside til fordel for oss selv, vil våre motiver og vårt bedrag være synlige for alle og enhver, også for oss selv.
Mennesker prøver å bruke Jesu navn for å unngå helvetets ild. Men enda værre vil det være å gå over i det åndelige område ikledt vår dovenskap, vårt begjær, vår baktalelse, vår trolldom.
Kanskje vil andre menneskers og Guds englers avsky være mer å frykte enn helvetets ild.
Legg nøye merke til følgende skriftsted:
Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. (Dan.12:2)
Hvordan vil du like å stå opp fra graven og bli betraktet med skam og evig avsky?
Gud gir oss alle muligheter for at vi kan omvende oss og få oppleve et guddommelig skifte i vår kledning. Hvis vi omvender oss, vil vår lønn være stor i Guds rike. Men hvis vi ikke gjør det, vil vi oppleve skam og avsky. Uttrykket ”evig avsky” innebærer at vi aldri igjen skal få anledning til å bli frelst fra vår korrupte personlighet.
Gud har satt oss på jorden for å kjenne Gud. Som vi har sagt tidligere, innebærer dette tro, tillit og håp til Guds Ords pålitelighet. Videre innebærer det fullkommen underleggelse av vår vilje under Guds vilje, ydmykhet, total avhengighet av Herren og en glad lydighet overfor Ham. Det unike formål med våre liv på jorden er å nå fram til å kjenne Gud.
De som hungrer og tørster etter rettferdighet er allerede velsignet, for de vil bli fylt. De som hater Gud og Hans veier vil få deres ønske oppfylt—en evighet uten Gud og Hans hellige. La den hellige fortsatt bli helliggjort, og den urene fortsatt bli uren—dette er Guds forordning.
Den kloke person vil søke Guds rike og Hans rettferdighet fremfor alle andre interesser og foretakender i livet.
En forvandling av omgivelser er mulig ved Guds suverene vilje når vi føres fra jordens mørke til herlighetens lys.
En forvandling av vår personlighet er også mulig ved Guds suverene vilje når syndens kledning fjernes fra oss, og Kristi liv og natur gis oss.
Det tredje område når det gjelder forlikelse med Gud, nemlig det å kjenne Gud, er såvidt vi forstår den unike hensikt med vår jordiske livsvandring. Vi er satt her for å innse at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som utgår av Guds munn.
Tilsynelatende kan ikke kjennskapet til Gud—og spesielt ydmyk avhengighet av og lydighet mot Gud—bli lært i det åndelige område på samme måte som i denne syndige verden.
Vi vet at Jesu karakter var fullkommen. Satan kunne ikke finne noen feil hos Ham.
Heretter skal Jeg ikke tale mye med dere. For denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i Meg. (Joh.14:30)
Jesus Kristus var Påskelammet. Derfor kunne det ikke være noen lyte i Ham. Pilatus vitnet om dette.
Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. (2. Mos.12:5)
Men Pilatus sa til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. (Luk.23:4)
Og dog sier Skriften at Kristus ble fullkommengjort gjennom lidelser.
Da Han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for Ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses Høvding gjennom lidelser. (Hebr.2:10)
I hvilke aspekter ble Jesus fullendt gjennom lidelser?
For det første ble Han bedre istandsatt til å hjelpe oss når vi fristes.
For ved at Han selv har lidt og er blitt fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet. (Hebr.2:18)
For det andre lærte Han å vandre i fullkommen lydighet mot sin Far. Jesus Kristus lærte lydighet gjennom alt det Han led mens Han tjente Gud som menneske på jorden.
Enda Han var Sønn, lærte Han lydighet av det Han led. (Hebr.5:8)
La oss se nærmere på dette. Guds fullkomne Lam, Kristus, Guds Ord i fra evighet av, ble bedre i stand til å hjelpe dem som fristes, og lærte derved lydighet mot Faderen.
Vi vet at Det Gamle Testamentes (GT) profeter først talte til Kristus, og deretter til lemmene på Hans legeme. Fra profetenes uttalelser tror vi at Jesus Kristus vokste i kjennskapet til Gud, inklusive i tro, tillit og håp angående Guds Ord, underleggelse av Hans vilje under Guds vilje, ydmykhet, total avhengighet av Herren og glad lydighet mot Ham.
Jesus Kristus, herlighetens Herre, var fullkommen hva karakter angår. Men lik alle Guds sønner, og som vår eldre Bror, lærte Han å sette sin lit til Gud.
Noen av Salmene gir oss innblikk i Jesu dype smerte når Han opplevde slike slag som vi også må tåle her i livet, særlig da Han hang på korset.
Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? Langt borte fra Min frelse er Min klages ord. (Salme 22:1)
Hva besto prøven i her? Hvilket område i personligheten ble fullendt slik at Jesus Kristus kunne bli vår Kapteins frelse?
Tro, tillit og håp til Guds Ords sannhet. Gud hadde sagt: ”For Du vil ikke overgi Min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din Hellige se tilintetgjørelse.” (Salme 16:10)
Guds Ords pålitelighet var det som skilte Jesus fra evig pine hos Satan. Dette var en fryktelig prøvelse—langt utover hva vi kan fatte.
Min Gud! Jeg roper om dagen, og Du svarer ikke—og om natten, Jeg tier ikke. (Salme 22:3)
Hør hvordan Kristus led! Vi må ta del i Hans lidelser, for det er gjennom dem at vi fullendes i kjennskapet til Gud.
Når vi roper til Gud dag etter dag, natt etter natt, og våre bønner forblir ubesvart, da lærer vi å håpe på Gud, å ha tillit til Ham og å hvile i Ham.
Like fullt er Du hellig, Du som troner over Israels lovsanger. (Salme 22:4)
Jesus lærte, som oss, å herliggjøre Gud, selv når vi er nedtynget av tvil og angst. Et slikt kjennskap til Gud ville ikke være mulig å oppleve i Guds paradis. Hvordan kunne det evige Ord, det evige Logos, mens Han var Lyset i herlighetens elfenbenspalasser, hatt mulighet for å oppleve det majestetiske ved å prise Gud når alt håp er ute?
Til Deg satte våre fedre sin lit. De stolte på Deg, og Du fridde dem ut. De ropte til Deg og ble reddet. Til Deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme. (Salme 22:5,6)
Patriarkene har etterlatt oss et eksempel når det gjelder lidelse og utholdenhet og tro til Gud. Kristus og Hans legeme vil vinne Guds rike ved å være vitne til patriarkenes trengsel og møye. Patriarkene har vunnet Guds rike ved å motta forsoningen og ved å gå inn til den korsfestede og oppstandne Jesu herlighet. Dessuten vinner de Guds rike ved å være vitne til Guds trofasthet i oss.
Men Jeg er en orm og ikke et menneske. Jeg er til spott for mennesker og blir foraktet av folk. (Salme 22:7)
Jesus vokste i ydmykhet gjennom sitt jordiske liv. Vi også, som er lemmer på Hans legeme, må bli ydmyket. Ved Jesus Kristus, som er vår frelses Kaptein, blir vår stolte natur brakt ned til jordens muld. Vi kommer dit hen, liksom Job, at vi erkjenner at vi er ormer.
Jesus ble brakt dypere ned enn noe annet menneske. Derfor har Gud opphøyet Ham og gitt Ham et navn over alle andre navn. Hvis vi er villige til å lære ydmykhet, vil vi også bli opphøyet etter Guds vilje.
Alle som ser Meg, spotter Meg, vrenger munnen og rister på hodet. Sett Din vei i Herrens hånd! La Ham redde Ham! Han skal utfri Ham siden Han har behag i Ham. (Salme 22:8,9)
Det å bli forkastet av mennesker, selv av våre brødre og søstre i Herren, hører med under Jesu lidelser. Når vi opplever den lidelse det er å bli forkastet, lærer vi at vårt håp og vår glede er å gjøre Faderens vilje.
Vi lærer å få tillit til Herren når vi blir konfrontert med fare og angst. Herren lærte å stole på Gud, og vi lærer å stole på Gud. Når vi roper på Herren midt i det forferdelige vi opplever, gir Han oss det mot og den tillit som Han selv fikk i sin mørkeste time. Da er det vi vet at ingen makt i himmelen eller på jorden kan skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus.
Ja, Du er den som dro Meg fram av mors liv, som lot Meg hvile trygt ved Min mors bryst. (Salme 22:10)
Jesus satte sitt håp til Gud helt fra fødselen av. Noen av oss lærer først å sette vårt håp til Gud sent i livet. Men håpet til Gud frelser oss. Vi vet at så lenge vi lever på jorden elsker Gud oss og gir oss anledning til å vokse i kjennskap til det som er hellig.
Jeg er utøst som vann, og alle Mine ben skiller seg at. Mitt hjerte er som voks, smeltet inne i Meg. Min kraft er opptørket som et potteskår, og Min tunge henger fast ved Mine gommer. I dødens støv legger Du Meg. (Salme 22:15-17)
Vi vil aldri komme til å oppleve den smerte og lidelse som Herren måtte gå gjennom. Vi er ikke sterke nok for noe slikt. Men hvis vi er blitt kalt til å regjere med Kristus, vil vi komme til å få del i Hans lidelser på en måte som vi kan klare. Det er bare når vi lider med Kristus at vi kan regjere med Ham, for det er gjennom våre jordiske lidelser at vi lærer Herren å kjenne.
Den mektige Kristus, Guds sønners Hærfører, er gått foran oss. Han utholdt lidelser som vi aldri vil kunne tåle. Men hver og én av oss må ta del i Hans lidelser. Når dette skjer, lærer vi, som Han, påliteligheten av Hans Ord. Vi lærer lydighet mot Faderen, på samme måte som Han gjorde det.
Det er mulig for oss å lære disse leksjoner, fordi Hans liv er i oss. Vi mottar Hans guddommelige naturs gull. Deretter hamres gullet slik at det formes—som lysestaken i Sammenkomstens Telt—gjennom de leksjoner som bare det jordiske liv kan lære oss.
Livets gjenvordigheter og stress er ment å skulle lære Guds sønner å holde opp med å søke deres egen vilje, å holde opp med å stole på deres egen visdom, innsikt, kunnskap, talenter og styrke, og helt overgi sitt liv til Gud. Alt vi opplever i livet vil tynge oss, inntil vi vender oss til Gud, inntil vi lærer å lene oss mot Gud i alle ting, i stort som smått.
Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre. Han ga deg manna å ete, en mat som hverken du eller dine fedre kjente, fordi Han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn. (5. Mos.8:2,3)
I mange kristne menigheter tror man ikke at det finnes en åndelig parallell til israelittenes ørkenvandring. Tanken er at når vi bestenkes med Jesu blod mens vi er i Egypt, i verden, så er vi umiddelbart beredt for himmelen, for løftelandet (slik vi forstår løftelandet).
Dette stemmer ikke. Hvis vi er kalt til å regjere i Hans kongedømme, og hvis vi skal lære av Gud, må vi gå gjennom ørkenskolen. Det er i livets ørkenvandring at vi lærer å kjenne det hellige.
Når vi én gang er hjemme hos Herren, og senere i evigheten, skal vi huske på de leksjoner som vi lærte mens vi kjempet oss gjennom livets gjenvordigheter på jorden i våre syndige legemer. Vi har lært disse leksjoner fordi vi én dag skal bære et stort ansvar.
Jesus Kristus skapte Satan som en perfekt skapning, men han falt på grunn av stolthet. Jesus Kristus kaller oss til den øverste trone i Guds skapelse. Det er derfor Han passer på å opplære oss i ydmykhet så vi holder alle Guds bud.
Gud har ført oss gjennom problemer og vanskeligheter i livet for å ydmyke oss. Vi må komme
dit hen at vi virkelig innser at vi er ormer i Guds øyne. Inntil dette skjer, kan vi ikke tåle å motta og bære den kommende tidsalders kraft.
Gud har ført oss gjennom alle slags prøvelser for å se hva som bor i våre hjerter og om vi vil holde Hans bud, eller ikke.
Vet da ikke Gud hva som bor i våre hjerter? Jo, Han gjør det. Men det er våre handlinger som Gud dømmer. Vi blir dømt i henhold til hva vi gjør i våre legemer.
For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt. (2. Kor.5:10)
”… etter det han gjorde,…”
Mange av oss ville nok foretrekke at Gud dømte oss etter våre hensikter, men slik er det ikke. Det er våre gjerninger som beviser hva som bor i oss. Både Gud og vi lærer hva som bor i oss når vi går gjennom smertens, redslenes og forvirringens ild.
Den aktuelle overbetoning av tilregnet rettferdighet har medført en skizofren tilstand i menighetene. De kristne menigheter er ikke lenger rettferdighets lamper. Vitnesbyrdets lys er utslokket på grunn av synd og egenkjærlighet.
Bare de helliges gode gjerninger kan tjene som lys i verden.
Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen. (Matt.5:16)
Det er av stor viktighet at vi ikke overbetoner den tilregnete rettferdighet. Gud dømmer våre hjerter etter reaksjonene vi har på livets stress og lidelser. Det er imidlertid en plass i forløsningens plan for den tilregnete rettferdighet.
Men hvis den tilregnete rettferdighet ikke får oss til å tjene Herren gjennom livets problemer, og vi i stedet foretrekker å handle som et typisk ufrelst menneske, og ikke vokser i tro, tillit og håp til Guds Ords sannhet, og underlegger vår vilje under Guds vilje, og er i ydmyk, total og glad avhengighet av og lydighet mot Gud, da har vi ødelagt hele hensikten med vår jordiske tilværelse.
Jesu vitnesbyrd er noe Gud og mennesker kan se.
Gud ydmyker oss og får oss til å hungre og tørste etter ting, relasjoner eller omstendigheterl. Han vil kanskje unnlate å innvilge våre mest intense ønsker i en periode, og bare gi oss det som er helt nødvendig for øyeblikket. Dette er også en del av programmet. Han kan f.eks. tilbakeholde mat og drikke som vi liker, og la oss gjøre ting som vi ikke er interessert i, alt sammen for å forvandle vår holdning overfor Gud inntil den er akseptabel for Faderen.
Den ”manna” som Gud gir oss er bestandig ny, og får oss til å bevege oss fremover. Gud er Gud, og Han gjør alltid en ny ting.
Litt etter litt forstår vi at intet menneske bare kan leve ved det som er i våre materielle omgivelser. Vi må leve ved hvert Ord som kommer fra Guds munn. Vi må være ydmyke og avhengige av Gud øyeblikk etter øyeblikk hver eneste dag, fra nå og i evigheten.
Vi lærer ydmyk avhengighet av Herren bare ved å oppleve den bitre tåredal som vi må gå gjennom.
Det er viktig at vi søker hellige omgivelser. Hvis vi gjør det, vil Gud til sist bringe oss til det åndelige paradis for å være med Herren, de hellige og de hellige engler.
Det er viktig at vi holder Guds Ord og er utholdende i dette, slik at Han gir oss en ny kledning. Ved Hans komme vil Han fullende vår forvandling, og vi vil være i Hans bilde og i fullstendig forening med Ham.
Omgivelser og personlig forvandling vil fullkommengjøres i det åndelige område for alle dem som har behaget Herren gjennom deres jordiske livsvandring. De som har vist seg å være verdige for Guds rike.
Vårt jordiske liv er lagt spesielt til rette med det formål at vi må lære å kjenne Gud. Det er her, når vi går gjennom alle slags problemer og alt slags stress, at vår stolthet og naturlige styrke brytes, og hvor vi lærer å være avhengig av Herren for alt i våre liv.
Våre omgivelser, vår personlighet og det å kjenne Gud må bli fullkommengjort innen Forsoningsdagen har fullført sin misjon i våre liv, og vi er fullt ut blitt forlikt med Gud.
(“Å Kjenne Gud”, 4233-1)